VISITTKORT FRA MUNCH: Besøkende på Munch-utstillingen i Pompidou-senteret i Paris. «For et fantastisk visittkort Munch så sjenerøst ga Norge, hele nasjonen. Endelig kan vi bruke det fullt ut i et bygg som Lambda», skriver artikkelforfatteren.

Foto: AFP/Scanpix
VISITTKORT FRA MUNCH: Besøkende på Munch-utstillingen i Pompidou-senteret i Paris. «For et fantastisk visittkort Munch så sjenerøst ga Norge, hele nasjonen. Endelig kan vi bruke det fullt ut i et bygg som Lambda», skriver artikkelforfatteren. Foto: AFP/ScanpixVis mer

Klarer vi det ikke nå heller?

Kanskje det er bedre å låne bort hele Munch-samlingen til et annet land.

De gjør det i London - kommer østfra og vestfra i byen og vandrer ned mot eleven. De gjør det alene, med barn, med venner eller de tar gjester med på turen. Opplever byen sin. De tar heis eller rulletrapp opp, helt opp og ser utover. Byen som ovenfra oppleves som en aktiv boble eller landskap, båter og biler og katedraler, deilige himler over byen og elven. På vei opp eller ned i museene ser de også kunst. Kunst i flere etasjer om det er ønskelig. Neste gang stopper de kanskje i tredje etasje og ser noe av samlingen der, som på Tate Modern - helt gratis. Og gangen deretter betaler de litt ekstra og ser soloutstilling av en invitert kunstner utenfra, av Louise Bourgeois eller som nå Gerhard Richter, da i en helt annen etasje.

De gjør det ÒG i Paris - kommer fra alle kanter. Tar rulletrappen opp til toppen, det tar litt tid, men de ser utover på byen, mens trappen bærer dem til topps opptil flere etasjer, nyter utsikten, peker mot Sacrè Couer, vandrer litt ekstra der oppe før de går inn på en utstilling. Nå er det Edvard Munch på toppen. Køen der oppe er lang, men utsikten, byen deres, Paris, er et flott bakteppe for kø og Munch.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Klarer vi det i Oslo? Vandre fra Tøyen eller Frogner? Mot fjorden? Mot Lambda? Ta trappen opp mens vi tar inn den unike Oslofjorden gjennom glassveggen, vende oss halvt rundt og oppdage åsene rundt byen? Alt sammen i det skiftende lyset som ligger i Munch sine verk. Tenk å gå helt til topps, se utover fjorden, fjorden som vi ikke ser fra Tullinløkka eller Tøyen. Kanskje vi stopper i en etasje og ser på Munchs arbeider, reflektere over hva han egentlig tenkte da han flyttet hjem til Norge. Da han malte snø, svart skog med blå måneskinnshimmel eller rett og slett sola.

Og så, tenk - dette Norges største kunstvisittkort, Edvard Munch sin samling, kan åpne for utveksling av utstillinger fra hele verden, kunst vi aldri har fått over fjorden tidligere. Vi kunne da invitere hvem som helst til Lambda, som Tate og Pompidou inviterer ham til sine bygg nå i 2011 og 2012.

For et fantastisk visittkort han så sjenerøst ga Norge, hele nasjonen. Endelig kan vi bruke det fullt ut i et bygg som Lambda.

Og utsikten da, nok en gang. En middag eller drink på toppen. Det er vi som lager byen - ikke arkitekturen. Gi oss endelig bygget og vi skal bruke det. Vandre dit - eller klarer vi det ikke?

Da har jeg umiddelbart et annet forslag. Lån bort hele samlingen til et annet land, gjør det like godt en generasjon til, de ansatte ønsker kanskje å følge med? Så får de brukt seg slik de ønsker, i en internasjonal diskurs - der Munch hører hjemme?

Så kan vi reise til den byen. Det liker vi jo. Penger har vi. Besøke utfordrende bygg og museer med utsikt over byen.

BEDRE BELIGGENHET: «Tenk å gå helt til topps, se utover fjorden, fjorden som vi ikke ser fra Tullinløkka eller Tøyen,» skriver Anne Katrine Dolven.
BEDRE BELIGGENHET: «Tenk å gå helt til topps, se utover fjorden, fjorden som vi ikke ser fra Tullinløkka eller Tøyen,» skriver Anne Katrine Dolven. Vis mer