Klarsyn med bind for øynene

Jonathan Franzen ville skrive den store amerikanske romanen. Han klarte det med bind for øynene.

I 1996 skrev en frustrert ung forfatter en lang artikkel om hvorfor det var umulig å skrive den store sosiale romanen i USA i dag. I fjor ga han ut den store sosiale romanen, «Korrigeringer». Den har hittil solgt i 900 000 eksemplarer.

Nå kommer boka som ble fjorårets litterære sensasjon i USA ut på norsk. Historien om familien Lambert og om livet i det moderne Amerika har truffet lesere nettopp som en blanding av den brede, gammeldagse familieromanen og den moderne, eksperimentelle romanen. Selv beskriver Franzen seg som ufattelig ambisiøs - når man snakker med ham, får man inntrykk av en forfatter som både er arrogant klar over eget talent og en hyggelig, intelligent forteller.

- Tolstoj skrev at alle lykkelige familier likner hverandre - mens de ulykkelige alle har sin egen historie. Er du enig?

- Man kaller det ikke lykkelige og ulykkelige familier lenger. I USA er det nye ordet «dysfunksjonell». Og jeg liker det ikke når noen snakker om Lamberts-familien som dysfunksjonell. Men lykkelige familier finnes jo ikke.

- Ikke?

- Det ligger ikke i familiens natur å være lykkelig. Jeg kjenner ingen lykkelige familier, gjør du? Og noe så fryktelig som en lykkelig familie kan jeg ikke tenke meg. De må jo være verre enn vampyrer.

- Du har sagt at Enid, moren i fortellingen, er din favorittpersonen i boka?

- Det er jo ikke sant. Eller, det var noe jeg sa på en mandag. På mandager er det Enid som er favoritten. Hvis det er onsdag i dag, så er det Gary nå. Men jeg er glad i Enid. Hun insisterer på det hun tror på, selv om det krever at hun avviser virkeligheten rundt seg. Det er lett å bli glad i slike mennesker som simpelthen nekter å akseptere sin virkelighet.

- Det er en måte å overleve på.

- Ja. For når det kommer til stykket, er virkeligheten fæl. Vi blir gamle, så syke, og så dør vi. Det er ikke lett å akseptere.

- Hvorfor tittelen «Korrigeringer»?

- Nå stilte du det verste spørsmålet jeg vet. Kan vi ikke bare hoppe over det? Jeg har noe jeg pleier å svare, men det er bare noe jeg sier. Da boka var ferdig, fikk jeg en gjeng med venner til å bruke noen dager på å prøve å finne en bedre tittel, men ingen klarte det. Det nærmeste vi kom var «Dad is sad» - «Pappa er trist».

- Boka bruker satire, men den er samtidig ikke en satirisk roman?

- I dag bruker folk ordene satire, ironi og komedie om hverandre, som om de betydde det samme. Men de gjør jo ikke det. For meg er satire noe man kan skrive når man er ung og fortsatt tror på sin egne moralske overlegenhet. Når man blir eldre, lærer man å se ting fra begge sider. Og virkeligheten i USA i dag er jo så bisarr at det ikke lenger nytter med satire. Virkeligheten overgår alt man kan skrive.

- Men komedie kan du skrive?

- Man må få lov å ha det moro mens man skriver. Og leserne har krav på å bli underholdt, særlig slik verden ser ut. Jeg er delt på dette. Som borger ønsker jeg selvsagt at samfunnet skal bli bedre, men som romanforfatter er det en stor fordel at verden er som den er.

- Så den kinesiske forbannelsen «Måtte du leve i interessante tider» gjelder ikke for romanforfattere?

- Akkurat.

- Du skildrer den evige krangelen mellom nordmenn og svensker på den båten, hvor kom det fra?

- Jeg stammer fra både svensker og nordmenn. Og en av mine beste venner på college var svensk. Skal jeg være ærlig, var kranglescenene mellom svensker og nordmenn noe av det morsomste å skrive. Problemet er at de egentlig ikke har noe i boka å gjøre, men jeg hadde det så morsomt da jeg skrev dem at jeg lot det stå. Det er slikt man kan tillate seg når man er romanforfatter.

- Alfred, den autoritære faren i boka, har noe skandinavisk i seg?

- Det er mye nordisk og protestantisk i ham. Jeg kan godt tenke meg at Lambert opprinnelig var et skandinavisk navn som ble endret da de immigrerte til USA. Og Alfred står for mange viktige verdier vi i dag har mistet. Samtidig må han ha vært en vanskelig far. Barna hans har alle bestemt seg for å leve livene sine annerledes enn ham, men det er heller ikke lett.

- Menneskene blir ikke bedre, de får bare nye problemer?

- Vi er som vi er. Å late som om vi ikke har bånd til fortida, har sin pris. Virkeligheten har sin måte å straffe de menneskene som tror de kan forandre seg.

- Hva hadde dine foreldre ment om boka dersom de hadde vært i live?

- De likte journalistikken min. Men min mor forsto aldri helt dette med at jeg ville være forfatter. I hennes verden var det noe moralsk suspekt med å dikte, det var å skrive slikt som ikke var sant. Begge mine foreldre var av det slaget som stengte ute det de ikke kunne like eller forstå. «Ikke still spørsmålet hvis du ikke tåler svaret,» sa faren min alltid.

- Så han spurte aldri.

- Nei. Men romanen er diktning. Ingen av personene er basert på virkeligheten. Og jeg tilhører dem som mener at det er en stor forskjell på om det står biografi eller roman på tittelbladet, selv om innholdet etterpå er likt. Jeg tror det er en forfatters ansvar å la det være et mysterium hvor innholdet egentlig kommer fra.

Da Jonathan Franzen hadde bestemt seg for å bli forfatter, murte han seg i mange år inne i en leilighet med sin kjæreste, som også ville skrive. Dagene var strengt regulert. Åtte timer hver dag skrev de, fem timer hver dag leste de seg gjennom verdens klassikere.

- Det er slikt man kan gjøre når man er ung og forelsket. Men det dreide seg også om måten jeg er oppdratt på. Det var uhyre viktig for meg å lykkes. Jeg var veldig ambisiøs. Jeg er veldig ambisiøs.

Så da Franzen skulle skrive «Korrigeringer», gikk han enda mer dramatisk til verks for å konsentrere seg. Han murte seg inne med gardinene for, med øreplugger i ørene - og bind for øynene.

- Det er ikke så vanskelig å skrive i blinde. Men skal jeg si sannheten, var en av grunnene at jeg hadde sluttet å røyke. Det er få ting som distraherer så mye som røyksug. Men jeg trengte å være konsentrert, og verden er så bråkete. Jeg trengte å isolere meg totalt.

- Din bok er ikke egentlig terapeutisk. Når den er slutt, har ikke menneskene egentlig forandret seg?

- Det kan jeg ikke være enig i. Det har skjedd noe med Enid, livet hennes har forandret seg. I det boka begynner, sitter alle personene fast i livet sitt. Når den slutter, har noe skjedd, de står friere. Skal man summere det opp, blir det raskt en klisjé, men frykten for smerten er verre enn smerten i seg selv. Og etter at smerten er over, kan vi gå videre.

Skrevet om Jonathan Franzens «Korrigeringer»:

En fortelling som er dynket både med forfatterens og Amerikas hjerteblod.

Tone Solberg, Dagens Næringsliv

Jeg kan ikke huske sist gang jeg leste noe så smertefullt og vanvittig morsomt.

Tomas Polvall, Borås Tidning

Sorgfullt, satirisk og morsomt. Denne store og språklig uhyre velopplagte amerikanske samtidsromanen har alt og litt til.

Kim Skotte, Politiken

De siste hundre sidene er uforglemmelig triste, men uutslettelig vakker litteratur. Newsweek Vi spør oss om Jonathan Franzens «Korrigeringer» vil bli dette spesielle litterære arbeidet som alle bare må lese? Mange vil svare ja til det.

Time

En diger, ambisiøs, sterk, morsom og fantasifull, men realistisk roman.

Philadelphia Inquirer

UFATTELIG AMBISIØS: Det er Jonathan Franzens karakteristikk av seg selv. Hans roman «Korrigeringer» omtales som en stor amerikansk roman.