Klarsynt om nedkjølt samliv

Med romanen «Elin og Hans» har Trude Marstein levert sitt beste stykke litterært arbeid til nå.

En mann våkner opp i dobbeltsenga. Dagen i forveien fulgte han sin kone til graven. Han ser sin egen hånd på puta ved siden av seg, han forstår hvor han befinner seg og han vet at han er alene. Helt alene.

Like trist som en slik scene er i virkeligheten, like takknemlig er den som startpunkt for en litterær tekst. I tillegg til at den har sin egen eksistensielle tyngde, inviterer den til en retrospektiv fortellerteknikk som er blitt utnyttet av mange, nå sist av Trude Marstein.

Og la det straks slås fast: Både romanestetisk, språklig-stilistisk og psykologisk er «Elin og Hans» et høyst tilfredsstillende verk.

Det er skrevet av en forfatter som kan sitt håndverk, og som viser at hun har innsyn og evne til innlevelse i andre menneskesinn enn sitt eget.

Fortvilelse

Fortellingen om Elin og Hans handler om det akk så velkjente og sørgelige fenomen: et samliv som er gått i stå. De er begge rundt femti og har vært gift i godt over tjue år. På en utmerket måte får Marstein fram det sammensatte i ektemannens sorg. Noe som først likner et elementært savn, viser seg etter hvert å være oppblandet med andre følelser. Sorgen er også en sorg over et liv som har gått skeis, en fortvilelse over at det mennesket som du en gang elsket så høyt er glidd fra deg, selv om dere likevel har fortsatt å dele bord og seng - taust, rituelt og fremmede for hverandre.

Så langt er det kommet mellom Elin og Hans at tausheten nærmest oppfattes som et trøstens håndslag overfor den annen part.

Det var ikke noe gåtefullt eller mystisk ved noen av oss der vi smøg oss tause og ikke-meddelende forbi hverandre. Vi skjulte og skånet hverandre for det vi kjente så altfor godt, ville ikke presse det ned over hodet på den andre. Det var som om vi befridde den andre fra mange ganger om dagen å møte seg selv i døren (...). Jeg så ikke hennes gradvis innelukkethet og nedslåtthet som et resultat av min; eller hadde jeg inntrykk av at det skjedde samtidig (...). Det var en ordløs innforståtthet mellom oss som når jeg tenker på den nå, var ganske vakker.

Dette er godt sett og klart formidlet. Marstein er en ung kvinne, og til så ung å være avslører hun et klarsyn i det langvarige samliv som er egnet til å imponere. Trøsterikt er det ikke, men likevel ikke uten varme og tro på at det selv i de mest nedkjølte forhold fins en gnist av samforstand.

Ulike tidsplan

Som lesere blir vi gradvis gjort delaktig i denne nedkjølingen. Teksten har form som én lang monolog, der Hans' tankeverden legges åpen for oss - med korte glimt av det lille som skjer på nåtidsplanet.

Her avslører Marstein seg som en mester i retrospektiv fortellerkunst.

I en stadig skifting mellom ulike tidsplan trer fortida fram, fra den første tidas sødme og inn i samlivets monotoni. Overgangen mellom de ulike tidsplan er ikke markert, de glir over i hverandre på en naturlig måte, uten at det er tale om en radikal bruk av slike fortellerteknikker.

Nye spenningsmomenter

Men det er særlig den intrikate oppbyggingen av forholdet mellom leser- og fortellerposisjonen som imponerer. Fortida trer fram for leseren samtidig som den trer fram for fortelleren, dog slik at vi som lesere noen ganger er på forskudd, andre ganger på etterskudd. For minneprosessen er en prosess preget av fortrengninger samtidig som den er en vei mot dypere erkjennelse, også og ikke minst med hensyn til arten av de følelser den middelaldrende Hans hadde til sin hustru. Gradvis blir omstendighetene omkring Elins død avdekket.

Det bringer inn noen nye spenningsmomenter i det øyeblikk teksten er i ferd med å stanse opp.

Siden debuten har det ikke hers-ket tvil om Marsteins litterære talenter. Med «Elin og Hans» har hun til gagns vist at hun hører med blant dem som gjør at vi ser framtida for norsk litteratur fortrøstningsfullt i møte.