Klarsynt Saramago

Klarsynt, farseaktig og kanskje litt jålet om små menneskers umulige kamp mot makta.

  • Flere bokanmeldelser

    BOK: Selv en bokanmelder må - i all sin påståtte seriøsitet - kunne tillate seg å innrømme at såkalt god litteratur ikke alltid er like lystbetont lesning. Det veldig gode krever noe av leseren - slik Saramago gjør med sine mange gjentakelser, flytende jeg-perspektiv og absurd langsomme handling.

    Til alt overmål bruker han sjelden avsnitt og er svært gjerrig med punktum. Da går det heller ikke an å lese ham på tvers; «skumme» som det heter.

    Rytme og stil


    Men så begynner det nye året med januar som en eneste lang mandag der fjorårets forseelser må bøtes på. Jeg tar derfor litt motvillig fatt på «En beretning om klarsyn», som er blitt skjøvet nederst i bokbunken siden tidlig vinter. Og så er det jo selvsagt slik at når jeg, riktignok etter litt konsentrasjonsvansker, kommer inn i rytmen og stilen til Saramago, så er denne boka - som muligens ikke er hans beste - likevel en nytelse å lese.

    Fire år er gått siden innbyggere i en navnløs by ble midlertidig angrepet av blindhet («En beretning om blindhet»). Nå er det valg, men over 80 prosent stemmer blankt. Myndighetene aner ugler i mosen og starter en gigantisk jakt på den som står bak udåden. Det vil si, alle er potensielt skyldige, for «Det finnes ingen uskyldige mennesker, er man ikke skyldig i en forbrytelse, så er man skyldig i en forseelse ...».


    Fornuften knuses


    Den gamle radikale mekanikeren Saramago er en politisk forfatter. Tematisk er han blitt sammenliknet med Kafka i sin skildring av det lille menneskets umulige kamp mot et umenneskelig system. Det er tematikken også i denne boka. Her setter makthaveren i gang et absurd menneskejakt ved hjelp av angivere, løgndetektorer, en kneblet presse - ja, til og med et bombeattentat laget av makthaverne selv, for å legge skylden på «de skyldige». Alt styrt ut fra antakelsen om at alt du sier blir brukt mot deg. Alt du gjør, til og med det du har på deg, er et tegn på skyld. Som en av byråkratene sier (de er også ofre): «Er det noe jeg har lært i denne jobben, er det at de som bestemmer, ikke viker tilbake for det vi kaller meningsløsheter, de benytter seg faktisk av dem for å sløve bevisstheten og knuse fornuften.»Saramago er mer opptatt ev systemkritikk enn personskildringer. Handlingen foregår som en dialog mellom makthaverne - gode eller onde. Eller også mellom ofre og bøddel, som ikke nødvendigvis er bødler. Best er Saramago når han viser hvordan virkeligheten tåkelegges av språket. Som at ordet blind for lengst er hvisket ut av vokabularet i den lille byen, i det håp om at innbyggerne skal glemme det som skjedde fire år tidligere. Slik ordet «blank» nå byttes ut med fargeløst, hvitt med melkefarget (Slik vi i vår tåkelagte norske virkelighet ikke lenger skal si gamle, men eldre. Ikke gamlehjem, men rehabiliteringssenter osv.).

    Ordet redder oss


    I den grad det finnes lyspunkt hos Saramago - annet enn de mange «klarsynte» menneskene i det ødeleggende systemet - så er det nettopp håpet om at Ordet kan redde oss: «Hvem vet om ikke verden ville ha vært litt mer anstendig hvis vi visste hvordan vi skal føye sammen noen ord som flyter omkring der ute hver for seg.»Han er langsom, Saramago, kanskje også litt jålet. Spesielt når han med mye om og men henvender seg direkte til oss lesere, eller geberder seg gjennom utallige gjentakelser. Men langsomheten kler tematikken, som jo nettopp dreier seg om et langsomt kvernende byråkrati. Og så er det så mye humor her, så mange sarkasmer og treffende spissfindigheter. Ja, så grusom denne boka er, så er den likevel ikke tragisk. Til det er den for farseaktig. Selv leiemorderen med det blå slipset med hvite prikker framstår i et til dels komisk lys i all sin profesjonalitet - så proff at han av etiske grunner aldri bruker lyddemper i respekt for offeret. Med hans tre skudd avsluttes denne boka, som med all sin tilsynelatende leserfiendtlighet likevel er slitet verd.
  • Følg med på Dagbladet.no/litteratur
KREVENDE: Jose Saramago krever mye av leseren. Men han gir rikelig lønn for strevet.