DEBATT

Debatt: «Systemsprengeren»

Klart Benni kan hjelpes

Nå må vi ut av dødvannet. Takk, Benni, for at du gir oss et spark bak.

ALARM: Bennis opplevelse er at ingen forstår, at ingen lytter, og at ingen samarbeider med henne om å finne løsninger. Hjernen hennes er i en konstant tilstand av alarmberedskap Vi må skifte perspektiv, bort fra «hva det er med barnet» og over på omgivelsene og betingelsene hun tilbys, skriver kronikkforfatteren. Bilde fra filmen
ALARM: Bennis opplevelse er at ingen forstår, at ingen lytter, og at ingen samarbeider med henne om å finne løsninger. Hjernen hennes er i en konstant tilstand av alarmberedskap Vi må skifte perspektiv, bort fra «hva det er med barnet» og over på omgivelsene og betingelsene hun tilbys, skriver kronikkforfatteren. Bilde fra filmen Vis mer
Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan inneholde utdatert informasjon
Eksterne kommentarer: Dette er en debattartikkel. Analyse og standpunkt er skribentens egen.
Publisert

I disse dager går det en dramatisk film på kino. «Systemsprengeren» handler om en ni, snart ti, år gammel jente som sprenger alt av systemer. Moren klarer ikke å ta vare verken på henne eller søsknene, barnevernskontakten føler seg maktesløs, og bak niåringen ligger allerede et ukjent antall frustrerte sosionomer og miljøarbeidere, og opptil flere raserte institusjoner og skolebygg.

Spørsmålet som melder seg i flere av mediene som har anmeldt filmen er derfor om barn som Benni egentlig kan hjelpes. Men dette er et blindspor. Jeg advarer på det sterkeste mot å la det spørsmålet få innflytelse over debatten videre.

I stedet bør Systemsprengeren få oss til å skifte perspektiv, bort fra «hva det er med barnet» og over på omgivelsene og betingelsene hun tilbys. Spørsmålet vi må stille er: Hva skal til for at barn som Benni kan hjelpes?

Benni er ikke unik. Benni finnes midt iblant oss, på institusjoner, i fosterfamilier, i skolen, i fengsel. Noen bor hjemme hos sin egen familie, noen er, som Benni, diagnostisert og medisinert.

Den første jeg tenkte på da jeg så filmen, var Christoffer Kihle Gjerstad, åtteåringen som langsomt ble drept av sin stefar, mens systemet sto og så på. Ingen forsto den gangen hva han opplevde hjemme, for alle var opptatt av atferden hans. Langsomt ble medisineringen sterkere. Ingen så hva han forsøkte å fortelle, og til slutt ga han også opp å snakke, slik fylkesmannen påpekte i etterkant av saken.

For å fortsette å lese denne artikkelen må du logge inn

Denne artikkelen er over 100 dager gammel. Hvis du vil lese den må du logge inn.

Det koster ingen ting, men hjelper oss med å gi deg en bedre brukeropplevelse.

Gå til innlogging med

Vi bruker aID som innloggings-tjeneste, med din aID-konto kan du enkelt logge inn på alle våre sider som krever dette.

Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Vil du vite mer om hvordan du kan endre dine innstillinger, gå til personverninnstillinger

Les mer