Klart for vikarkarusell

TENK DEG AT DU ikke vet om du kommer til å ha arbeid neste måned. For å øke sjansen for videre ansettelse jobber du ekstra hardt og mye, sier aldri nei til ekstravakter og overtid. I flere tilfeller skriver du heller ikke opp overtidsarbeid, i frykt for å bli oppfattet som for dyr arbeidskraft. Du tør ikke ta ut ferie eller permisjon, for da kan noen andre ha tatt plassen din innen du er tilbake. Du blir aldri invitert på årsfester og julebord. Du tør ikke si imot sjefen dersom det er noe du er uenig i. Det er tross alt han som avgjør om du får forlenget engasjementet, eller han vil bli en viktig referanse i jakten på nytt arbeid.

Krevende arbeidsforhold, få rettigheter og svært liten grad av jobbsikkerhet kjennetegnet hverdagen til samtlige av de midlertidig ansatte jeg intervjuet under arbeidet med den nylig avsluttede hovedfagsoppgaven i journalistikk: «Vikarkarusellen. Om hvordan vikarers arbeidsforhold utfordrer den klassiske journalistrollen». Nå vil regjeringen gjennom sitt forslag til ny arbeidsmiljølov gjøre det lettere for arbeidsgivere å ta i bruk midlertidig arbeidskraft. For det første åpnes det for generell adgang til midlertidig ansettelse i seks måneder, med mulighet for en ytterligere forlengelse på seks måneder. Det skal også være mulig å benytte midlertidig ansatte for å utføre «bestemte oppdrag». Samtidig opplyses det at lovens overordnede hensyn er å bidra til et mer inkluderende arbeidsliv, samt vern av arbeidstakernes helse og trygghet.

Artikkelen fortsetter under annonsen

SELV OM DET med dagens arbeidsmiljølov i utgangspunktet er ulovlig å ansette midlertidig, har det innen enkelte bransjer - som mediebransjen - etter hvert utviklet seg en utstrakt bruk av midlertidig arbeidskraft. I de største Oslo-redaksjonene finnes både faste vikarer, tilkallingsvikarer, oppdragstakere, ekstrahjelper, prosjektengasjerte, praksisvikarer og selvstendig næringsdrivende. For bedrifter som søker en mer fleksibel organisasjon vil det være viktig å forplikte seg så lite som mulig overfor de midlertidige ansatte, slik at de forblir midlertidig - og dermed fleksibel - arbeidskraft. Oppfinnsomheten har derfor vært stor når det gjelder å finne opp nye typer midlertidige stillinger. I noen redaksjoner har det også oppstått egne regelverk for å hindre for sterke bindinger mellom vikarene og avisen.

Ett eksempel er den såkalte 11-månedersregelen: Utgangspunktet for regelen er et punkt i Journalistavtalen som slår fast at vikarer og midlertidig ansatte som har vært tilknyttet en redaksjon i ett år på fulltid skal ha fortrinnsrett ved nyansettelser «under ellers like vilkår». For å unngå at vikarer opparbeider seg denne noe vage fortrinnsretten har flere redaksjoner derfor utviklet en praksis der de ikke tilbyr vikariater som varer lenger enn 11 måneder. Før nye vikariater i bedriften er aktuelt, må de midlertidig ansatte ofte «luftes» - det vil si at de må ha hovedinntekten sin et annet sted for en periode. 11-månedersregelen har ført til en evig runddans av vikarer på korttidsvikariater: en vikarkarusell som for mange betyr år etter år med kortere vikariater, men aldri fast jobb.

I forslaget til ny arbeidsmiljølov forsøker regjeringen å legge hindringer i veien for arbeidsgivere som vil erstatte fast arbeidskraft med kontinuerlig bruk av midlertidig ansatte. For å unngå at en midlertidig ansatt byttes ut med en annen etter seks måneder, foreslår utvalgsflertallet at han «gis rett til å videreføre sin midlertidige arbeidskontrakt dersom virksomheten viderefører den aktuelle jobben etter at avtalt kontraktsperiode er utløpt». Har man vært midlertidig ansatt i til sammen 12 måneder i løpet av en treårsperiode, skal man dessuten ha rett til fast stilling. Arbeidstakere som har vært midlertidig ansatt i mer enn fire år sammenhengende (både på generelt grunnlag og for å utføre «bestemte oppdrag») skal også ha samme oppsigelsesvern som fast ansatte.

Problemet er at denne såkalte sikkerheten mot misbruk i praksis ikke betyr annet enn å lovfeste 11-månedersregelen. Bedrifter som ønsker å opprettholde nivået av midlertidige stillinger må bare passe på å få ut vikarene før det har gått 12 måneder - og de dermed har rett til fast ansettelse. Så er det bare å omdefinere stillingen og ansette en ny vikar, eller ta inn noen på «bestemt oppdrag» i stedet.

FOR MANGE BEDRIFTER betyr midlertidige ansettelser økt mulighet til å regulere arbeidskraften etter behov - noe det kan være store penger å spare på. Problemet er at arbeidsgivers ønske om fleksibilitet ofte kolliderer med arbeidstakers ønske om sikkerhet og forutsigbarhet i ansettelsesforholdet. Vikarene i min studie forteller om arbeidsgivere som krever en langt større innsats av dem enn av de fast ansatte. Selv mener de et slikt krav ville vært greit, dersom de etter et par år hadde hatt muligheten til fast jobb. Slik fungerer det imidlertid ikke: De vikarene jeg har intervjuet har gått på midlertidige kontrakter i syv år i snitt, og uansett hvor hardt de jobber ser det ikke ut til at de vil få fast jobb. Som ledelsen i avisene selv påpeker: Det hjelper ikke om vikarene er aldri så dyktige. Siden det ikke finnes penger som gjør det mulig å ansette folk, finnes det heller ikke jobber. Sagt med andre ord: Det lønner seg for bedriften å ha midlertidig ansatte, og så lenge tilgangen på flinke og arbeidsvillige vikarer er god ansettes ingen fast.

I mellomtiden takker vikarene ja til ekstravakter de egentlig ikke vil ha, for å gjøre et godt inntrykk og bli sett på som tilgjengelige. Det er mange nye og sultne vikarer å ta av. Som en av vikarene sier det: «En avis har jo ikke bruk for en vikar som bare sier ja hver fjerde gang de ringer. Det vil alltid være andre som sier ja oftere». Flere av de midlertidige har derfor jevnlig arbeidsøkter som strekker seg langt utover rammene for en normal arbeidsdag. Ønsket om å bli lagt positivt merke til gjør også at flere unngår å føre opp overtidsarbeid.

SIDEN arbeidssituasjonen er så usikker, har mange av vikarene sett seg nødt til å utsette viktige valg som det å stifte familie og kjøpe leilighet. Som en av dem sier: «Hvem er det som vil binde seg til et menneske som føler seg tvunget til å ha jobben som førsteprioritet hele tiden?». Mange peker også på at de korte kontraktene gjør det problematisk å få kontinuitet i arbeidet og spesialisere seg - og at arbeidsforholdet derfor gjør det vanskelig å gjøre en god jobb.

Kort oppsummert viser undersøkelsen min følgende: De midlertidig ansatte er blitt et b-arbeidslag med færre rettigheter, hardere arbeidskrav og en svært usikker arbeidssituasjon. B-laget er underlagt arbeidsgiverens forgodtbefinnende, og bruken av midlertidig ansatte fører derfor til at maktbalansen mellom arbeidsgiver og arbeidstaker forskyves.

PÅ BAKGRUNN AVav min egen studie, og flere tilsvarende undersøkelser fra utlandet, kan det være vanskelig å forstå at økt mulighet til midlertidige ansettelser skal bidra til «et mer inkluderende arbeidsliv, samt vern av arbeidstakernes helse og trygghet». Regjeringen peker på at Norge er et av de landene der flest midlertidig ansatte går over til fast arbeid etter to år. Økt bruk av midlertidig arbeidskraft skal derfor få ned arbeidsledigheten. Da må man huske på at tallene regjeringen bygger forslaget på er dagens lovverk. Endres lovverket, er det ikke sikkert at like mange midlertidige går over i fast jobb - rett og slett fordi det blir lettere å beholde dem som midlertidig arbeidskraft. Da blir resultatet snarere at den nye loven åpner for vikarkaruseller i stadig flere bransjer.