Klart og tydelig

Einar Økland brenner når det trengs, det vil si når kulda svir. Han kan også svi når det trengs. Svi på en morsom måte.

Siden han utga sine første dikt i 1963, har han skrevet i Torolf Solheims tidsskrift Fossegrimen, i Profil, Vinduet, Basar, Vagant og Utflukt, han er med andre ord en skribent alle tidsskriftredaksjoner ønsker som bidragsyter, en som alltid leverer varen og vel så det. Sjeffeminist Karin Moe har uttalt at Økland burde hatt et eget program på TV slik at hans kloke og skarpe sonderinger i kulturpolitiske spørsmål kunne nådd ut til flere. Økland er ikke bare en feiret skjønnlitterær forfatter, han har også gjort seg bemerket med en særegen sans for rariteter. Han har utgitt bøker om reklamebilder, brevmerker, bokomslag og er en samler i Walter Benjamins ånd. Han bruker altså sin skriveferdighet til å tenke over alt som omgir ham, og er en slags totalforfatter.

Brancusi hvem?

I år utgir Økland «Etter Brancusi», hans tiende diktsamling. Tittelen henspiller på Constantin Brancusi, en rumensk skulptør som holdt på i første halvdel av århundret. Han var bosatt i Paris og tilhørte en epoke i kunsten som Økland tidligere har vist interesse for ved å gjendikte dikt av billedkunstneren Max Ernst i 1997. Brancusi var ikke som Ernst en surrealist, han forfektet snarere et enkelhetsideal. Jeg tror det er dette idealet Økland finner attraktivt nok til å oppkalle en bok etter ham. Enkelhet er vanskelige greier, men Øklands poesi har ofte vært nettopp klar og tydelig.

Nerver

I en tekst trykt i knøttliten font utenpå boka, bekjenner Økland:

«Tvers gjennom alle irritasjoner som heftar tanken eller gjer meg ilter og vanskeleg Æ...Å har eg merka små, korte blaff av ei sterk og gjennomstrålande glede. Æ...Å Gleda er ikkje ein tanke, berre ein prikk og ei prikking der tanken brukar vere. Gleda går ikkje i nervane, den lar blodtrykket i fred og eg trur ikkje den får meg til å puste annleis. Gleda er snarare ei bråhøg, men smal og kortvarig stille enn ein ekstase. Ein jubel så konsentrert at den ikkje treng plass.»

Denne presise ytringen er formet som et tynt slips, og illustrerer slik poenget (høy, smal), bortsett fra at diktet naturligvis har en varighet utover «blaffet». Denne stillferdige hyllesten til gleden kan leses som en poetikk. Den framholder et ideal man skal merke seg: ro og registrering av hva som ikke skjer.

Det skal nerver til for å registrere hva som ikke skjer. Det skal nerver til for å glede seg over at det skjer. Det skal ro til for å ha nerver. Nervene løper i følelsesregistre stiplet av et uendelig antall atomer satt sammen til kroppsdeler vi kan sette navn på, et jevnt blodsug har kortsluttet irritasjonen og silt ut grums. Gleden er uberegnelig, sier Økland: Den kan oppstå idet tennene braser mot en stein i brødet, når steinen spyttes ut. Hva mer gleder Økland seg over? Over å plukke opp en ting. Kaste en ting. Hoppe over en bekk. Gleden over det som oppstår av seg selv. Det handler om å registrere kroppen. Deilig å lese i en hypokondrisk tid som denne.

Vittig

Hvis dette er enkelt, er det denne type enkelhet Økland begir seg ut på språklig brancusiferd etter. Hvis dette også viser seg å romme mer enn bare såkalt enkelhet, er det fordi det er gode dikt. Øklands språk er ukomplisert, det er få bilder og metaforer, syntaksen er normal som en OBOS-blokk. Han bruker ofte en form for gjentakelse. Det er lite av den sorten ambivalens som gjør mening ubestemmelig. «Etter Brancusi» inneholder mindre ironi enn Økland pleier å bruke.

Langt ifra alle diktene er skapt etter den ikke nye «nyenkelhetens metode». Her er flere opplagte hits skrevet utifra en mer sosial tilnærming. Et eksempel er diktet «Dei fulle kvinnene», om kvinner som danser «nakne på utsida av kjolane sine». Et annet er det vittige diktet om ei høne som «vende ryggen til medvinden ho / fekk fjørene vrengde. / Rompa blei naken for dun. / Vengene losna frå armholene » (utdrag). Diktet kan leses som en politisk kommentar. Om medvinden heter det at den er «ærelaust mild for tida». Forstår jeg Økland rett, vil han vise oss at integritet blir tydeligst i et språk som har brodd. Et annet stort dikt, «Pila», handler om å finne igjen en hjemmespikket pil under et uthus. Spikket for mer enn førti år siden. Hånden som holder pila, merker følelsen av barnehånden som skar den. Det er stor poesi ved at det gir et så mettet bilde på livsforløpet.

Nyperoser

Økland er også krass rapportør. Her er dikt om Jagland, om en prest som velsigner våpnene til soldatene som skal ut i krig. Diktene viser at avstand kan være like viktig, etisk sett, som å la seg rive med. Diktene kan leses som eksempler på en refleksjon som avverger at man rives med av demagogien. Økland er en moralsk og stoisk poet, en Seneca med postadresse 5534 Valevåg.

Min mening er at «Etter Brancusi» er en litt ujevn diktsamling, men de gode diktene er av høy, høy standard . To av diktene som utmerker seg, har fått tittelen «Nype». Diktene følger linjen fra «Blå roser», men likner ikke noe annet dikt om rose jeg har lest. Nyt dette:

Nype

Inni den glatte, samansnørte
nypeposen regnet og snøen
lett prellar av
ligg frøa korte og pelskledde
som eskimobarn.
Drøymer dei ikkje om roser,
drøymer dei ikkje om det,
er vinteren ingenting verd
.