Klarte det umulige

Først om to uker kommer Radioheads lenge etterlengtede album. Allerede i dag kan Dagbladets plateanmelder fortelle om et album som har vært verdt å vente på. Her følger en lengere versjon av anmeldelsen enn den som står på trykk i dagens papirutgave av Dagbladet.

Selvfølgelig er ikke «OK Computer» musikkhistoriens største album. Selvfølgelig er Radioheads tredje album, gitt ut i juni 1997 tildels sterkt overvurdert og en tanke for langt, slik bandet selv nå uttaler det. Likefullt vil «OK Computer» bli stående som et av 90-tallets mest karaktersterke og følelsesintense plater. Radiohead gjorde musikk viktig igjen i en tidsperiode da en slik påminnelse virket helt nødvendig.

Forfulgt

Siden den gang har Radiohead nærmest følt seg forfulgt av sin egen posisjon. Thom Yorke har hatet sin rolle som ikon for millioner av dessillusjonerte fans. I forbindelse med utgivelsen gjør Radioheads vokalist og låtskriver svært få intervjuer. Bandet nekter helt å gi ut singler og videoer. Og joda; selvfølgelig har de vært på randen av splittelse i løpet av de siste to årene også.

«Kid A» ble spilt inn over en periode på halvannet år. I denne perioden rørte knapt nok gitarist Ed O'Brien en gitar. Visjonæren Thom Yorke hørte på eksentrisk, elektronisk musikk fra Aphex Twin og plateselskapet Warp. Bli derfor ikke overrasket over at gitarrockbandet Radiohead har laget et album som ikke er preget av gitarer. Yorke har vært opptatt av rytme, ikke av melodier.

Klaustrofobisk

«Kid A» åpner med «Everything In It's Right Place». Det er Yorkes stemme, en enkel, repeterende melodilinje fra et klangfullt elektronisk piano, klipt i biter og satt sammen igjen med lag på lag av vokal og keygboard. En inneklemt og klaustrofobisk følelse fortsetter inn i tittellåta. En monoton melodilinje snirkler seg sakte avgårde, et tynt trommebeat lyder som en ujevn, halvkvalt puls, Yorkes vokal forvrengt og mumlende i bakgrunnen. Et funky bass-riff åpner den slepne «The National Anthem» mens synthpartiet bringer et spøkelsesaktig og psykedelisk preg inn i låta. Avsluttes med frijazzete blåserkakafoni. Låt seks på plata, «Optimistic», er den første Radiohead-låta i tradisjonell forstand, med malende gitarpartier, bandsound og Yorkes såre vokal over en melodi som er forkledd som en liten stakkar, men som hugger tak i deg med sitt spinkle, anthem-aktige refereng.

Skisser

«Kid A» framstår på mange måter som skissene til et ikke-ferdiglaget album. Her ligger platas styrke og her ligger dens svakhet. Med sin stykkvise tilnærming til sitt nye materiale, har Radiohead laget et album som føles grunnlegende annerledes og fornyende. De klarer å tyne voldom kraft ut av minimalistiske trommemaskin-partier og Yorkes uttrykksfulle vokal. Og «Kid A» er langt vakrere og mer stemningsmettet i sitt uttrykk enn det man kunne frykte utifra stive skuldre ved innledningen av innspillingen. På sitt beste føles «Kid A» som en rensende plate; en uforutsigbarhetens reise med mentale heisturer, bilder fra et landskap av overjordisk skjønhet eller det definitive lydsporet til fremmedgjøring og apati. Svakheten er at låtene framstår som nettopp skisser. Flere enkeltlåter virker uferdige, på tross av storhet i anslaget. Og der aversjonene mot konformitet gjør Radiohead til et av få genuint nyskapende band, forhinder trassen bandet i å nå de samme låtsentrerte høydene som forgjengerne «OK Computer» og «The Bends».

«Kid A» er i salg fra 2. oktober.

TILBAKE: Radiohead har hatt et voldsomt forventningspress på seg. Men de har fikset det!