Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Klartenkt om ny norsk litteratur

Per Thomas Andersen er ikke bare opptatt av sin egen tid, han skriver også om den.

BOK: Det klages stadig over at de nordiske instituttene er akter-utseilte, at de ansatte her ikke er interessert i norsk samtidslitteratur. Det er ikke helt mitt inntrykk. I alle fall finnes det flere hederlige unntak. Per Thomas Andersen er ett av dem. Han er ikke bare opptatt av sin egen tid, han skriver også om den, nå seinest i essaysamlingen «Tankevaser».

Andersen har ikke tatt mål av seg til å gi en oversikt over norsk 1990-tallslitteratur, ja, det er et åpent spørsmål om det er litteraturen som er hans hovedinteresse denne gang. I så fall er det som kilde til det som er hans primære anliggende, nemlig identitetsproblematikken slik den framstår innenfor en seinmoderne horisont. Til å belyse denne plukker han fritt fra en hel rekke forfattere. Det kommer han vidt omkring med.

I «Tankevaser» skriver han om så ulike forfattere som Dag Solstad, Øystein Lønn, Jon Fosse, Hanne Ørstavik, Erlend Loe, Thure Erik Lund, Trude Marstein, Lars Amund Vaage, Mari Osmundsen, Torgrim Eggen og Jan Kjærstad - for å nevne noen av de som har fått mest plass.

Ulike strategier

Hos disse forfatterne finner han beskrevet ulike strategier til å mestre de identitetskriser som sammenbruddet for de såkalte store fortellinger utløser. Skjematisk opererer han med tre hovedstrategier: spillermodellen, tilskuermodellen og den regressive strategi. Hvorvidt disse kan kalles «seinmoderne» eller ikke, kan diskuteres. Som Andersen selv er inne på, er de atskillig eldre enn 1990-tallet. Uansett er det lett å følge ham når han viser hvordan de utfoldes hos mange av våre 90-tallsforfattere.

Henter inspirasjon

Andersens tilgang til stoffet er i hovedsak sosialpsykologisk. Her henter han inspirasjon fra flere moderne tenkere, med Anthony Giddens som en av de viktigste. Hos ham finner han to ideer som han utnytter på en fruktbar måte. Den ene er særlig takknemlig for en person som er opptatt av narrativ diktning, nemlig forestillingen om at identitetsdannelsen er et refleksivt prosjekt, knyttet til evnen til å holde en særlig fortelling i gang.

Den andre er knyttet til begrepet restmening. Under høymodernismen ble som kjent meningstapet feiret som den absolutte sannhet om det moderne menneskets eksistensielle situasjon. Opp mot dette setter Giddens (og Andersen) vår evne til å leve på en restmening eller finne reserveverdier i det som er gått tapt, f.eks. de religiøse «sannheter». Belyst gjennom verker som Vaages «Rubato» og Solstads «Professor Andersens natt» virker disse tankene innlysende riktige.

Sjangeroverskridende

Andersen leverer ikke litterære analyser i tradisjonell forstand. Skrivemåten er sjangeroverskridende og gir rom for små personlige beretninger, oppdiktede eller «fra virkeligheten», som henviser til det som er på spill i refleksjonen over tekstene. Slik bygger selve formen opp under de tematikkene som er bokas hovedgjenstander. Noen ganger kan det virke litt innstudert, men for det meste fungerer det bra.

Andersen er ikke den som slår om seg med bastante meninger. Til gjengjeld tenker han klart og formidler sine tanker på en anskuelig måte. Tittelen er tvetydig. Personlig velger jeg å oppfatte Andersens «tankevaser» som vaser til å bevare tanker - og rester av mening - i.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media