Klasse-kamp

Er VIF folkets klubb? Er LYN er et jålete vestkantlag?

Det er knapt noen arenaer hvor klassedelingen i Oslo kommer tydeligere til uttrykk enn i fotballen. De siste årenes gode sportslige resultater har dessuten gjort sitt til at Lyn og Vålerenga har fått en plass i bevisstheten til Oslo-folk som ellers er sånn passe interessert i fotball.Bare for noen sesonger siden var Oslo-lagene middelmådige. I år lå begge an til å vinne serien, og begge tok medaljer. På fjerdeplass kom Lillestrøm. At dette virker identitetsskapende hos mange i Oslo-området er det liten tvil om. Spørsmålet er hvilke identiteter som skapes, og hva slags forbindelse de har til verden utenfor.

INNTRYKKET SOM DANNES i massemediene, er at VIF er folkets klubb med tilknytning til en myteomspunnet arbeiderbydel, mens Lyn er et jålete vestkantlag av pappagutter med sugerør i kassa til søkkrike Smart Club. I årets to innbyrdes oppgjør, refererte så å si samtlige journalister kampene fra Vålerengas perspektiv. Da Lyn sist vant 1-0, var holdningen at dette var et unødvendig tap, ikke en gledelig og fortjent seier. Og at Lyn faktisk hadde seriens beste målforskjell, og bare var en diskutabel straffe (i Ålesund, nest siste serierunde) fra å ta gull, måtte man lese avisene med lupe mellom linjene for å oppdage.Fra Aftenposten til Dagbladet har dekningen av VIF vært større og mer positiv enn dekningen av det andre Oslo-laget. I et utvalg aviser er Steffen Iversen omtalt 5159 ganger de siste 200 dagene. Tilsvarende tall for Jan-Derek Sørensen, Lyns mest omtalte spiller, er 2215. Sørensen scoret flere mål enn Iversen i årets serie. VIF-keeper Arason er nevnt 2122 ganger, Lyn-keeper al-Habsi 845.

DEN NEGATIVE holdningen til Lyn er underlig. For ettersom Lyn forbindes med middelklassen og Vålerenga med arbeiderklassen, burde de fleste journalister være Lyn-supportere, ettersom de har et typisk middelklasseyrke og i mange tilfeller bor vest for Ælva. Kan det være så enkelt som at redaksjonene av økonomiske årsaker støtter det mest populære laget? Eller har vi å gjøre med ryggesløse journalister som påberoper seg en gatetroverdighet de ikke har gjort seg fortjent til? (Hva er forresten galt med å tilhøre middelklassen?)Norske journalister er svake for the underdog , den underlegne. I fotballen går sympatien gjerne til det lille, fattige laget av outsidere. Skadefryden over Rosenborgs dårlige sesong har vært påtagelig overalt unntatt i Trondheim, og det er bare i Oslo-pressen at man ikke var skuffet over at lille Start mistet seriegullet i tolvte time. Forhldet mellom Lyn og Vålerenga handler om klasse. Når arbeidsfolk blir herset med av borgerskapet hele uka, smaker det ekstra godt å banke silkerampen på banen. Men i våre dager er både klasse og lokal identitet utydelig og fleksibel. Klanen har både rikinger, innflyttere og folk som bor utenbys blant sine ivrigste supportere. (Det hindrer dem åpenbart ikke i å rope at de hater bønder.) Selv om jeg har solgt pølser og brus til flere hundre VIF-supportere de siste månedene, som dugnadsarbeider på Ullevål Stadion, er jeg ikke i stand til å plassere dem geografisk og klassemessig. Det er ikke så lett å se forskjell lenger.Da er det lettere å undersøke i hvilken grad det reelt eksisterende VIF faktisk er et rotekte arbeiderlag, og Lyn et sossete borgerlag. La oss begynne med spillerne. VIF har kjøpt mange de siste årene, og de planlegger å kjøpe flere. Lyn har kjøpt noen, men har også bygget opp A-lagsspillere fra egen juniorstall. Ingen av lagene har mange gutter fra strøket. Det er faktisk noen år siden at man kunne gå ut fra at spillerne på et elitelag hadde lokal tilknytning. Det er ingen ting i veien med mobilitet, men her ser vi hvordan laget går fra stedsmarkør til varemerke, iallfall for spillernes vedkommende.

Så er det budsjettet. VIF Fotballs budsjett er dobbelt så stort som FC Lyn Oslos (80 millioner kroner). Lyns lønnsutgifter var budsjettert til 11,8 millioner i 2005, mens Vålerenga betalte ut 22 millioner i lønn. Apropos lønn og spillere: Et merkelig paradoks ved fotballen er at supportere forventes å være lojale til døden skiller dem fra sitt favorittlag, mens det ikke forventes annet av de beste spillerne enn at de er bortskjemte snørrunger som følger pengestrømmen. Heldigvis er det såpass lite penger i norsk fotball, selv på toppnivå, at de fleste fotballspillere her i røysa ser ut til å ha akseptabel bakkekontakt; men klubblojalitet er det ingen som krever lenger.Når det gjelder sponsorinntekter, tar VIF inn 32 millioner, mens Lyn ligger på 21 millioner. Det er tydeligvis ikke nok med sugerør hos Smart Club. Hva billettinntekter angår, budsjetterte Lyn med ti millioner, mens Vålerenga regnet med å ta inn 20 millioner i år. VIFS SUPPORTERKULTUR er mer iøynefallende og fargerik enn Lyns. Lyns supporterklubb Bastionen har bannere, skjerf, luer og pins. VIFs supporterklubb KIanen har i tillegg gigantiske flagg som brukes under ritualene før kampene. De har flere sanger og rop, flere effekter og folk enn Bastionen. Klanen og VIF fotball bygget opp en slagkraftig supporterkultur med innlånte elementer fra land som Italia og Storbritannia. Dette vinner de på, trolig også i pressen.Her er et paradoks til. VIFs supporterkultur er mer gjennomkommersialisert enn Lyns. En tur innom Vålerenga-sjappa i Oslo sentrum (et godt stykke vest for Ælva) viser hvilken omtanke som legges i utviklingen av supportereffekter. Her kan man få kjøpt tåteflasker, brystholdere og kjoler med VIF-symboler, for ikke å snakke om VIF-sengetøy, VIF-telefondeksler og dyre VIF-barnefotballdrakter. Utenbys kunder kan handle på nettet. Omsetningen ser ut til å bli på rundt 15 millioner i år, og overskuddet går hovedsakelig til Klanen og VIF. I fotballbutikken på Ullevål Stadion er det bare såvidt ekspeditørene klarer å rote frem noen bortgjemte Lyn-effekter når man spør.Det store paradokset er at VIF Fotball står for alt supporterne ikke identifiserer seg med: De er en av de rikeste klubbene i landet, spillerne har ingen ting med bydelen Vålerenga eller Oslo Øst å gjøre, og effektsalget rundt kampene vitner om en omfattende kommersialisering. Den store sportslige prestasjonen i Oslo-fotballen anno 2005 var det faktisk den fattige fetteren i vest som stod for: de gjorde det praktisk talt like bra som VIF med halvparten så mye penger.

KONKLUSJONEN ER AT fotballsupportere først og fremst identifiserer seg med hverandre. Ingen ting av det jeg har skrevet, er ukjent for oppegående supportere. Spillere kommer og går, smarte forretningsmenn investerer og tar ut både direkte og indirekte utbytte, og klubben spiller hjemmekampene på hovedfiendens arena. Men det preller av. Supporterne dyrker hverandre og sitt kameratskap. Og på dette punktet, må en sliten Lyn-pappa innrømme ved sesongslutt, har VIF-supporterne et betydelig overtak. For et øyeblikk siden skulle jeg sjekke noen fakta, og tastet inn www.vif.no i nettleseren, men sidene var nede på grunn av overbelastning.