SVIKTER: «De ledende sjikt i Arbeiderpartiet gikk over til å ville privatisere og leke butikk i offentlig sektor (såkalt New Public Management) mens SV ble mer opptatt av miljøvern og bistand», skriver kronikkforfatterne. Foto: Nina Hansen / Dagbladet
SVIKTER: «De ledende sjikt i Arbeiderpartiet gikk over til å ville privatisere og leke butikk i offentlig sektor (såkalt New Public Management) mens SV ble mer opptatt av miljøvern og bistand», skriver kronikkforfatterne. Foto: Nina Hansen / DagbladetVis mer

Klasse-tabu

ULIKHET: Klassereiser er spennende å lese om, men det viktigste er at de avslører at vi fortsatt lever i et klassesamfunn.

Malin Lenita Viks blogginnlegg og kronikk om sin klassereise 6. februar har vakt enorm interesse på sosiale medier. Vik skildrer hvor fremmed middelklasselivet på Blindern var for en som vokste opp med en alenemor som aldri så på Dagsrevyen eller diskuterte politikk. Innlegget har også en politisk brodd, for Vik refser en venstreside som ikke ser lenger enn sin egen middelklassenese.

Klasse har vært et ikke-tema i Norge i flere tiår. På en måte er det ironisk, siden vårt samfunn er så grunnleggende preget av arbeiderklassens politiske innsats. Arbeidslivet og velferdsstaten ville sett helt annerledes ut om det ikke var for arbeiderbevegelsens betydelige seire. Men samtidig er det logisk at klasse er passé her - det er en del av sosialdemokratiets seiershistorie: Vi vant og klassesamfunnet er dødt.

Mens «arbeiderklasse» en gang signaliserte samhold og styrke, er det i dag en merkelapp få vil ha på seg. På 50-tallet forsvant «arbeiderklassen» fra Arbeiderpartiets program og retorikk. Når klassen ikke representeres, mobiliseres og snakkes for, slutter den å finnes som et fellesskap. Og da er ikke arbeiderklasse lenger noe en kan finne stolthet og samhørighet i, og heller ikke noe en vil være.

Dagens venstreside kan snakke om fattigdom, miljø eller utdanning, men de snakker ikke om klasser. Klasse blir et ikke-ord, belagt av skam og fornektelse. Dette gjenfinnes i internasjonal forskning, svært få av dagens mindre privilegerte vil se på seg selv som arbeiderklasse. De vil være vanlige, normale og respektable. Når klassebegrepet forties forsvinner ulikheten og konfliktene som ligger i den ut av språket.

Klassereiser, derimot, er greit å snakke om. Det er i tråd med forestillingen om Norge som et klasseløst samfunn. Denne myten sier at enhver som ønsker det, kan ta høyere utdanning, hive seg på klassereisebussen og dra av sted. Utdanning, utdanning, utdanning! - ropes det fra politiske talestoler av alle farger. Men kravet om at alle skal ha høyere utdanning innebærer samtidig en nedvurdering av dem som ikke er blitt med på reisen.

KLASSEFORAKT: - Ingen middelklasseraddiser ser ned på «arbeiderklassen», «sliterne» eller «de svake». Men de forakter svenskehandel, P4, partyturer til Aiya Napa og - framfor alt - FrP, skriver kronikkforfatterne. Foto John Terje Pedersen
KLASSEFORAKT: - Ingen middelklasseraddiser ser ned på «arbeiderklassen», «sliterne» eller «de svake». Men de forakter svenskehandel, P4, partyturer til Aiya Napa og - framfor alt - FrP, skriver kronikkforfatterne. Foto John Terje Pedersen Vis mer

Ønsket om å dra folk opp og ut av arbeiderklassen bunner i gode intensjoner. Men det er ikke disse intensjonene som formidles. Det er i stedet kravet om utdanning, og understøttingen av den elitistiske ideen om at Blindern er den eneste veien til et godt og meningsfullt liv. Flere vi kjenner, som har en «skikkelig» jobb - i butikk eller håndverk - uttrykker ingen glede eller lettelse over at Hernes eller Halvorsen vil redde dem og barna deres ut av arbeiderklassen. De er i stedet forbanna fordi denne redningsaksjonen så åpenbart uttrykker at de ikke har viktige jobber eller har gjort de rette valgene i livet.

Når den utdannete middelklassen, som jo allerede har «lyktes», i tillegg møter arbeidsfolks kultur med hån er veien kort til å forakte venstresida. Vik skildrer en bedre middag hvor hennes radikale middelklassevenner latterliggjorde Frp-ere og spurte om så dumme folk i det hele tatt burde få ha stemmerett.

Klasseforakten uttrykkes gjennom kultur. Ingen middelklasseraddiser ser ned på «arbeiderklassen», «sliterne» eller «de svake». Men de forakter svenskehandel, P4, partyturer til Aiya Napa og - framfor alt - FrP. Partiet gjør da også sitt beste for å suge tak i velgerne som ikke føler seg hjemme på den skoleflinke middelklassens venstreside.

Sosial mobilitet gjennom utdanning har vært et mål for forskjellige regjeringer. Alle skal få bruke evnene sine. De som kan og vil skal kunne klatre i samfunnshierarkiet. Men forskning på feltet viser at det ikke har vært noen økning i den sosiale mobiliteten de siste tiårene i Norge, men en ser noen tendenser til at mobiliteten går litt ned. Rett nok har yrkesstrukturen endret seg slik at mange ender med andre type jobber enn foreldrene sine. Men sammenhengen mellom foreldres inntekt og barnas inntekt består.

Men er sosial mobilitet, utdanning og «klassereiser til alle» noe godt svar på problemene med sosial ulikhet? Er det i orden at det er store levekårsforskjeller mellom hjelpepleiere og bedriftsledere, så lenge hjelpepleierdattera i prinsippet kan bli direktør? Selv om sosial mobilitet er vel og bra, er det kanskje ikke så dumt av venstresida å gå tilbake til å gjøre noe med selve ulikheten.

KRONIKKFORFATTER: Magne Flemmen.
KRONIKKFORFATTER: Magne Flemmen. Vis mer

For mens mobiliteten har stått på stedet hvil de siste tiårene, har forskjellene skutt i været. Inntektene til den rikeste ene prosenten har økt voldsomt siden tidlig 1990-tall. En liten elite sitter på en stadig større del av samfunnets ressurser og dette gjør dem til en maktfaktor. At arbeiderklassens sønner og døtre i prinsippet kan studere litteraturvitenskap og få seg et studielån på 400 000 kroner er ingen løsning på dette.

Målet om at alle skal få bruke evnene sine er verdt å ta vare på. Arbeiderklassegutter og -jenter må ha muligheten til å utdanne seg om det er det de vil. De smertelige erfaringene mange gjør seg med klassereiser, slik som Vik sin, viser at det fortsatt er et stykke igjen.

Venstresida har ikke alltid vært så preget av bokelskende middelklassetyper. Det fantes en tid hvor venstresidas viktigste saker var utjevning av forskjeller, mer medbestemmelse på jobben og mer demokratisk kontroll over samfunnets ressurser. Men de ledende sjikt i Arbeiderpartiet gikk over til å ville privatisere og leke butikk i offentlig sektor (såkalt New Public Management) mens SV ble mer opptatt av miljøvern og bistand.

Men hvem skal ta opp kampen mot klasseskillene og alle deres skadelige konsekvenser? Til høyre i politikken har en alltid ment noe i retning av at enhver er sin lykkes smed - og uansett er Privateiendommen og Markedet så hellig at ulikhetene ikke kan gjøres noe med.

Det er på tide at venstresida kommer seg ut av bobla, slik Vik oppfordret til i en artikkel i Klassekampen. Klasseskillene må tilbake på dagsorden. Det er stemmer å hente på det også: I følge Valgundersøkelsen 2009 vil et solid flertall av oss at det skal gjøres mer for å minske de økonomiske ulikhetene.

KRONIKKFORFATTER: Jørn Ljunggren.
KRONIKKFORFATTER: Jørn Ljunggren. Vis mer