DYNAMISK:  Dave Holland Prism på Nasjonal jazzscene, f.v. Craig Taborn, Holland, Kevin Eubanks og Eric Harland. FOTO: TERJE MOSNES
DYNAMISK: Dave Holland Prism på Nasjonal jazzscene, f.v. Craig Taborn, Holland, Kevin Eubanks og Eric Harland. FOTO: TERJE MOSNESVis mer

Klasseforskjell

Dave Holland og Jack DeJohnette kom ut av Miles Davis' «Bitches Brew»-band til store, egne karrierer. Da begge nylig spilte i Oslo, var bare en av dem helt på høyden.

KONSERTER: I om lag 30 år var Miles Davis' ulike grupper utklekkingsanstalter for spirende stjerner og bandledere. Tilfeldigheter førte to av de unge funnene fra Miles' 1969/»Bitches Brew»-band, bassisten Dave Holland og trommeslageren Jack DeJohnette, til Oslo med hver sin gruppe i slutten av forrige uke, og hvordan forvaltet de den musikalske arven som de er så uløselig knyttet til?

JACK DeJOHNETTE (71) rykket inn på Cosmopolite fredag kveld med Don Byron (saksofon, klarinett), George Colligan (tangenter, lommetrompet) og Jerome Harris (el-bass) i kvartetten, og dro et halvannen times sett bestående av «Blue», «Six into Four», «Priestesses of the Mist» og «Ahmad the Terrible».

Låtene er DeJohnettes egne, og framføringen av dem ble en heller blandet opplevelse.

EMINENT: Dave Holland og Kevin Eubanks. FOTO: TERJE MOSNES
EMINENT: Dave Holland og Kevin Eubanks. FOTO: TERJE MOSNES Vis mer

Jeg har hørt Jack DeJohnette i mange band, inkludert «Standards»-trioen med Keith Jarrett og Gary Peacock, og nesten alltid har han vært overveldende. Gang på gang har jeg måttet klype meg i armen for å forsikre meg om at spillet hans har vært virkelig, og ikke bare min hallusinasjon om en utenomjordisk, kraftstruttende utvidelse av musikken. Denne gang ble det mer å klype seg i armen for å holde seg våken.

OK, det var ikke først og fremst trommeslagerens skyld. Det er alltid detaljer å glede seg over i Jack DeJohnettes trommespill, selv når han framstår som nokså snertfri i slagene og bare virker nødvendig profesjonelt interessert i jobben. Selv slappheten får en slags forretningsministeriumsautoritet, men du verden hvor man ønsket at en av musikerne hadde slengt en hanske på skarptromma og utfordret til om ikke duell så iallfall dåd.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Men det skjedde aldri.

Til venstre tangentsyslet Colligan stort sett med sitt og spedde innimellom på med mildt sagt ordinær trompet. Don Byrons saksofonutfoldelse låt masete, retningsløs og monotont temperamentsløs, klarinettspillet hans gudskjelov litt livligere, og Jerome Harris' oppfatning av bassistrollen skjønte jeg ingen verdens ting av. Jeg hørte basstoner overalt bortsett fra der jeg gjerne skulle ha hørt dem, og er åpen for at DeJohnette gjerne vil ha det sånn, men for mitt vedkommende bidro konserten til å styrke en lenge slumrende mistanke: Jack DeJohnette er best — muligens verdens beste jazztrommeslager - når han er i skarpest selskap.

Og trommeslageren Jack DeJohnette går utenpå komponisten og ikke minst bandlederen/banddramaturgen Jack DeJohnette med god klaring.

DAVE HOLLAND (67)Nasjonal jazzscene søndag kveld ble en helt annen og minneverdig opplevelse. Gjennomført suverent harmoniforankret og drev han sin Prism-kvartett gjennom det meste av repertoaret fra det nye albumet («Prism»), der både han selv, pianist Craig Taborn, gitarist Kevin Eubanks og trommeslager Eric Harland har levert fine låter, og ledet med faktefri autoritet bandet inn i et enormt dynamisk spenn, fra Harlands klangåndende «Breathe» via sin egen ulidelig vakre «The Empty Chair» til Eubanks tungtrockende «The Watcher».

RETNINGSLØST: Don Byron og Jack DeJohnette. FOTO: TERJE MOSNES
RETNINGSLØST: Don Byron og Jack DeJohnette. FOTO: TERJE MOSNES Vis mer

Holland har hatt mange sterke band i åra etter sine måneder med Miles, men det spørs om ikke Prism tar kaka.

Taborn og Harland forener individuell teknikk og plasseringsevne i helheten på utsøkt vis, og må være opplagte kandidater til framskutt plass på sin generasjons Jarrett/Corea/Hancock- og DeJohnette/Haynes-hyller. Sammen med de sikre veteranene Holland og Eubanks utgjør de så visst et prisme som får fram både begeistrende og berørende klangfarger, og det skadet ikke konserten at alle fire leverte soli med substans og glød.

En stor kveld, og som en kjent norsk kollega av Holland bemerket underveis: «Nå mangler det bare tre trompettoner her, så har vi «Bitches Brew».