Klassereisen

Opportunisme, ambisjoner og nifst god kvalitetskontroll.

CD-BOKS: Eskilstuna er striskjorte, havrelefse, fabrikker og skøytebane. Og Kent. Har du et ambisiøst band og vokser opp i slike omgivelser, så er virkelighetsflukt enten i form av rendyrket hedonisme eller en mer Springsteen-beslektet eskapisme to alternativer som presser seg på.

I dag ville de startet emoband. Eller: Kent er og har alltid vært noe av et kvintessensielt emoband, evig balende med allmenngyldig hverdagsdepresjon og jakten på the bright lights - som til enhver tid er et annet sted.

På evig flukt

Kents eventuelle hedonistiske sider er i grunnen relativt lite framtredende, men de har skapt seg en karriere hvis alle piler hele tida har pekt bort, opp og fram - kommersielt, statusmessig og i sound. Det har vært lyden av et band på evig flukt fra et eller annet, og med en gnagende frykt for å falle tilbake til et tidligere nivå.

At dette stilfulle og altomfattende boksettet også rent musikalsk speiler en slik trinnvis klassereise, er både påfallende og interessant. Kent begynte sin karriere som et ganske streit indierockband («Blåjeans» har drag av samtidig shoegazerbritpop over seg) i et slags Radiohead-klima i 1995. Gjenhøret med det selvtitulerte debutalbumet og ikke minst skurrete bonusspor med de to forløperkonstellasjonene av bandet - Jones och giftet og Havsänglar - avslører et band som på ingen måte fant seg selv i første omgang, men som midt i all uferdigheten og klassiske debutbarnesykdommer likevel støpte et solid fundament som de siden har bygget karrieren sin på.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Da bandlogoen og en tydeligere visuell profil kom å plass på den langt bedre oppfølgeren «Verkligen» året etter, så var reisen fra indierags til U2-riches allerede godt i gang og soundet definert og rigget for gradvis ekspansjon, litt mindre rock og litt mer synth og Depeche Mode for hver gang, alltid et hakk vassere i sin stadionomfavnelse for hvert år som har gått.

Kvalitetskontroll

Denne boksen inneholder de sju ordinære studioalbumene, den doble b-sidesamlingen fra 2000 og «The Hjärta & Smärta EP», alt sammen raust utvidet med til sammen 26 bonusspor. Overdose for nyankomne, selvsagt, og de blasse konturene av originalomslagene inni kunstferdige nye omslag er pretensiøst så det holder. Men boksen yter uansett Kents karriere og deres kompromissløse kvalitetskontroll stor rettferdighet.

Klassereisen

Strømlinjeformet

De er bandet som vokste seg store, strømlinjeformede og selvgode uten at det har gått på bekostning av grunnleggende kvaliteter eller på bekostning av noe som helst keep-it-real-opplegg. Det har ikke funnets, bandet har helt uten blygsel hatt på de største ambisjonsbrillene omtrent siden debutalbumet kom i butikkhyllene. De ville bli store koste hva det koste ville, og slik sett er det en stor prestasjon at deres uforfalskede opportunisme - og en påfallende mangel på kynisme - knapt har ført til musikalske arbeidsulykker (den b-sidesamlingen er et unntak).

Man kan hate Kent for alt de er og står for, men ikke for hva de har prestert og måten de har gjort det på. Da duger bare det slitesterke honnørordet r-e-s-p-e-k-t.