POETISK: «Ulvehunden» er basert på en roman av Jack London, og inneholder klokelig ingen snakkende dyr. Video: Selmer Media Vis mer

Anmeldelse Film «Ulvehunden»

Klassiker til å snufse av

«Ulvehunden» tar kjærlig vare på Jack Londons roman.

«Ulvehunden»

4 1 6

Animasjon

Regi:

Alexandre Espigares

Skuespillere:

Jon Øigarden, Dennis Storhøi, Stig Henrik Hoff, Lise Karslnes (stemmer)

Premieredato:

22. juni 2018

Aldersgrense:

6 år

Orginaltittel:

«Ulvehunden»

«Det er mye fint å si om «Ulvehunden», ikke minst dette: At det er en animasjonsfilm om dyr der dyrene aldri snakker.»
Se alle anmeldelser

FILM: Det er mye fint å si om «Ulvehunden», ikke minst dette: At det er en animasjonsfilm om dyr der dyrene aldri snakker. Det er gjort med stor respekt for Jack London, forfatteren av romanen som filmen er basert på. Han skildret ofte dramatiske historier sett fra dyrs perspektiv, der kommunikasjonen med eierne og de andre dyrene er ordløs, men likevel innholdsrik. Filmen får dermed uvanlig få replikker, men er laget med velbegrunnet tiltro til at dramatikken og følelsene likevel kommer klart og overbevisende frem.

Når hovedhunden Hvittann skilles fra moren sin, og hun markerer at hun ikke vil at han skal være nær henne mer, er det trist, men fremstilt med respekt for at det er slik det må være når barnet er blitt stort nok til å klare seg selv. Iblant kan det virke som om «Ulvehunden» er inspirert av observerende naturdokumentarer.

Hvittann er en blanding av hund og ulv. Historien begynner i det han er i fangenskap og tvunget til å være kamphund, mens en støyende forsamling plasserer veddemålene sine. Gjennom tilbakeblikk fortelles historien om oppveksten i villmarken og den prøvende kontakten med mennesker, hvorav noen er snille og en god del ikke er det. Det er tiden for Klondyke-rushet og kapringen av øde områder vest i USA, og ingen av delene bringer visst frem det beste i folk. Animasjonsteknikken er særpreget, og ser ut som om den er utført med penselstrøk. Det gir naturbildene noe ekstra atmosfærisk; de ligner på gamle malerier. Men det fungerer mye dårligere i gjengivelsen av menneskeansikter. Mimikken og uttrykkene er stivere enn hva man er vant til i dagens animasjonsfilmer. Det er heller ikke til å komme fra at de snilleste av de tobente også er de kjedeligste. Unntaket er indianerbestefaren som en stund eier Hvittann. an er en interressant blanding av bydende og vàr for de undertrykkende tendensene som kryper nærmere.

Og til sist er det ikke vanskelig å bli litt rørt «Ulvehunden». Det er tross alt snakk om en historie som har rørt folk i over hundre år.