Klassikerne ut av skapet

- Gi meg heller én sir Lancelot enn ti slitne privatdetektiver med konjakkflaske på baklomma, sier Anne Hoff.

Jeg ser nesten ikke på TV mer, og slett ikke på mine egne programmer. Jeg leser bøker i stedet, sier Anne Hoff, som sammen med Karin Westrheim har ledet NRK1s kulturprogram «Gydas vei».

DET ER KANSKJE IKKE så overraskende, for en kulturell TV-personlighet må jo vite hva hun snakker om. Lesing er en del av jobben. Men hun gir seg ikke med pliktene. På bordet foran det gedigne skapet med norsk skjønnlitteratur ligger «Brødrene Karamasov» av Fjodor Dostojevskij, «Doktor Faustus» av Thomas Mann og en samling med skuespill av Molihre. Her snakker vi ikke akkurat om årets bokhøst.

- Etter hvert har jeg fått stadig større trang til å fordype meg. Kanskje det har noe med denne «fin de sihcle»-greia å gjøre, med ny lengsel mot de evige verdier midt i informasjonsstrømmen. Jeg vet ikke. Men jeg tror det har mest med at man på ett eller annet tidspunkt skjønner at livet er kort, og at man må være nøye med hva man bruker tida til. Jeg vil ikke lenger kaste den bort på dårlige bøker. Jeg vil lese de gode!

- Så årets romandebutanter har ikke sjans hos deg?

- Jo da, jeg vil jo gjerne få med meg noen av dem også. Men i år har jeg ikke engang fått med meg Fløgstad eller Fosnes Hansen.

Artikkelen fortsetter under annonsen

I ANNE HOFFS BOKSAMLING hersker det knapt noen pinlig orden. Men sjangrene holder hun orden på. Norsk skjønnlitteratur i et gedigent arvestykket av et bokskap, faglitteratur, utenlandsk skjønnlitteratur og feministiske standardverker fra Simone de Beauvoir til Camille Paglia dels i entreen, dels i åpen hylle i stua.

Soveromshylla tjener som oppsamling for bøker hun ikke helt vedstår seg lenger.

- Der står skrekkforfattere som Stephen King og hardkokte krimforfattere som Andrew Vachss, som vi liksom skulle lese på 80-tallet. I dag sier jeg: Gi meg heller én sir Lancelot enn ti slitne privatdetektiver med konjakkflaske på baklomma! Dette er bøker som er fysisk forvist til hytta, antikvariatet eller loppemarkedet.

Den amerikanske forfatteren Tom Wolfe har nettopp kommet med ny roman, «A Man In Full». Den har ikke Anne tenkt å kjøpe, selv om den 11 år gamle forgjengeren «Forfengelighetens fyrverkeri» lyser mot oss fra hylla.

- Bra, men veldig 80-talls, er dommen over det som kritikerne kaller tiårets beste amerikanske roman.

- Tidligere leste jeg bøkene som ble anbefalt i bokbilagene til New York Times og London Times. Mest som avkobling. Men nå vil jeg ha næring!

Anne har som oftest mellom åtte og ti bøker gående samtidig. Hun leser sjelden ei bok sammenhengende fra perm til perm.

- Jeg kan lese de første ti sidene. Så kjenner jeg etter om jeg blir sulten. Blir jeg det, så tar jeg resten. Ikke nødvendigvis med en gang, for andre bøker jeg har blitt sulten på, må kanskje leses først.

NÆRINGEN FINNER hun først og fremst i de store og evige klassikerne. De som skolelærere og litterater er enige om at alle må ha lest i løpet av livet. Men Annes leselyst stopper ikke ved fiksjonen.

- Virkeligheten er mer dramatisk enn noen bok. Tenk på middelalderens Europa, for eksempel. En tid så spennende og med så mange ulike mennesketyper at det knapt kan få plass i noen roman. Derfor liker jeg å lese historien, om slik det egentlig var. Stefan Zweigs «Maria Stuart» er en slik bok.

Noen bøker kan tas fram igjen og igjen, uavhengig av forbigående humør og interesse.

- Oscar Wildes «The Picture Of Dorian Gray» leser jeg annethvert år. Og ofte innimellom også. Gode Oscar kunne pinadø skrive, han! Ordene og setningene hans er en eneste lang marsipanrosa nytelse som aldri tar slutt. Det finnes ikke mange slike bøker. Kanskje bare denne?

- Det beste ved å lese er gleden ved å finne ut at tanker du har tenkt, allerede er formulert, sier Anne Hoff fra dypet av sofaen sin.

Før leste Anne Hoff alle de nye bøkene som ble anbefalt av anmelderne. Nå fordyper hun seg i historien og den klassiske litteraturen.