Klassisk gjensyn

25 år gammel suksessfilm.

Filmen om Ludvig, Solan, Reodor Felgen og vidunderbilen Il Tempo Gigante er fortsatt en stor fornøyelse for liten og stor - med tidenes bilrace som det selvsagte høydepunkt.

I 1975 ble Dagbladets anmeldelse skrevet av Arvid Antonsen:

Man skulle forsverge at var mulig å lage en «helaftens» dokkefilm med Kjell Aukrust frodige strektyper, en film med såpass intrige og «nerve» at den holdt publikum i ånde i bortimot halvannen time. Og så viser det seg at trollmannen fra Snarøya, Ivo Caprino, og hans dyktige stab har mestret oppgaven med fynd og klem: Flåklypa Grand Prix er blitt en kostelig og lattervekkende affære, med forbløffende detaljrikdom der de spesielle effektene nærmest står i kø!

Anmelderen, som ikke har tilhørt de aller mest ekstatiske beundrer av Reodor Felgen, Solan Gundersen, Kleppevold og Blodstrupmoen og deres bastantfolkelige humor, må bare konstatere at her må han gi seg over. Det er åndet inspirert liv inn i figurene, de er blitt personligheter! Og selve humoren er blitt mer neddempet og kresen og allmennmenneskelig treffsikker, og særlig merker man Kjell («kjendistopp») Syversens klo, med våken sans for menneskelige svakheter. Men over det hele har Ivo Caprinos kritiske og kresne innsats ført til et filmsusjett som ikke minst teknisk sett må karakteriseres som nærmest sensasjonelt.

Intriger, fart og humor

Vi møter et lokalsamfunn med uvirkelige men levende figurer, plassert mot en naturalistisk bakgrunn. Intriger mellom konkurrerende krefter kulminerer i et gigantisk billøp, der amatøroppfinnerens hemmelige våpen, vidunderbilen Il Tempo Gigante, skal gjøre underverker. Flere scener i filmen innbyr til nesten eksplosjonsartet latter, lokalsamfunnets tilstelninger med folketale, deklamasjon og avdukning av vidundermaskinen, for ikke å å snakke om et orkesterinnslag som er et eventyr av karikeringskunst. Selve billøpet er skildret med en fart og med overraskelser som episodevis bokstavelig talt tar pusten fra oss.

Humoren er gjort mer «internasjonal». Lokalsamfunnet er ikke på død og liv - Alvdalen, vi kan finne det vesle patriotismestedet overalt, og fenomener som den geniale amatør-oppfinner og den patriotiske flammende folketaler og dikter fins i alle land. Men en lang rekke vittigheter og raljerende opptrinn har på den annen side fin adresse til norske forhold.

Har man da ikke en eneste innvending? Anmelderen synes nok en figur som Solan og Emmanuel faller noe ut av helhetsstilen, de kan bringe tankene her inn på stereotype tegnefilmfigurer. Til gjengjeld har en nyskapning som Ludvik, sykkelreparatørassistenten, pinsevenn og pessimist, maktet å tilføre galleriet atskillig ubetalelig sjarm. Noen svakheter som man merket under Hamar-visningen synes nå eliminert. Men beklagelig er det at man ikke har fått en uforstyrret pressevisning av filmen: Ved de ordinære forestillinger «drukner» man i latter.

Filmen må ha krevd en uendelighet av tid og en energi å gjennomføre, men perfeksjonisten Caprino må etter hvert ha fått kullsviertro på oppgaven.

Kjente skuespillere låner stemme til det livlige figurgalleriet, med Leif Juster som en gjennomgående kommentator. Også skuespillerne synes inspirert av Ivo Caprinos suggererende regiledelse.

Virkelig en suksess til å ta og føle på! Det er heller ikke vanskelig å spå at den får internasjonalt ry.

<B>KLASSIKER: </B>Flåklypa er en klassiker vi aldri blir lei av.