BESTSELGER: Cecilia Samartin har hatt stor suksess med sine bøker. Men Dagbladets anmelder er ikke helt imponert over tredjeboka.  Her sammen med sin norske forlegger, Arve Juritzen. Foto: JURITZEN FORLAG
BESTSELGER: Cecilia Samartin har hatt stor suksess med sine bøker. Men Dagbladets anmelder er ikke helt imponert over tredjeboka. Her sammen med sin norske forlegger, Arve Juritzen. Foto: JURITZEN FORLAGVis mer

Klassisk guvernantelitteratur

Samartin skriver seg nedover i sin tredje roman om alvorstung utgave av Maria von Trapp som edel og offervillig heltinne.

||| ANMELDELSE: Vakre Ana sitter ved sin elskedes dødsleie. Hun gjenerindrer sitt liv. Det bringer oss førti år tilbake i tid - til El Salvadors blodige borgerkrig i åttiårene.

Der bodde lille Ana med sin mor, tante og søskenbarn, inntil soldatene kom og massakrerte familien hennes.

Lille Ana ble reddet av en godhjertet nonne og brakt til et kloster i USA. Der foreslår den kloke priorinnen at Ana først må bryne seg på det virkelige liv før hun selv velger å bli nonne. Hun sendes som en slags guvernante til den styrtrike familien Trellis. Den består av den strenge herren Adam, hans vakre, overfladiske kone, en umulig sønn og en snill og ikke fullt så vakker datter. Ganske raskt forstår vi at Adam Trellis er identisk med den Adam som nå er Anas elskede og som ligger og skal dø.

Klassisk guvernantelitteratur Bestselgerfenomenet Cecilia Samartins tredje roman er med andre ord klassisk guvernantelitteratur. Med Ana som en alvorstung utgave av Maria i «Sound of Music».

Med sitt milde og kloke vesen får Ana skikk på familien Trellis` umulige sønn. Hun redder guttens liv, og blir selv reddet av Adam. Da er det gjort mellom de to. Men det skal gå mange år før de får hverandre.
 
I overkant nymfoman Med tanke på at Samartin har bakgrunn som psykolog, kan en vel ikke akkurat si hun imponerer med sine romanskikkelser. Ana er bare god og snill og oppofrende. Adam Trellis kone er den mest nymfomane nymfoman jeg noensinne har møtt i litteraturen. Hun er også en elendig mor for sine to barn, og gråter over fire grå hår når hennes datter ligger dødssyk.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Adam Trellis er som rike godseiere skal være. Begavet, streng og ulykkelig fordi han bærer på en fryktelig hemmelighet. Bak den strenge fasaden skjuler det seg et uendelig ømt hjerte, men han er edel nok til å holde ut sin notoriske utro hustru av ren plikt. Samartin har også lagt inn et Kain og Abel-motiv, der Adams umulige bror begjærer både hans penger og hans hustru.
 
Skriver seg nedover Jeg tilhører dem som ble rørt til tårer over Samartins debutroman «Drømmehjerte», vel vitende om at den var i overkant sentimental. Både den og «Señor Peregrino» har kvaliteter som gjør dem til god underholdningslitteratur, med et snev av alvor.

Med bok nummer tre, derimot, går det som det ofte går med bestselgerforfattere. Dette er hastverksarbeid, der Samartin skriver seg nedover mot ren oppskriftslitteratur.

Språket i «Salvadorena» er forunderlig stivt og skjematisk - selv svulstighetene. Fortellervinklingen er nokså knotete og litterært uelegant. Nåtidsfortellingen er i tredjeperson, den tilbakeskuende i jeg-form. Noe som sikkert er ment å gjøre det lett for oss lesere, men som blir problematisk når edle Ana selv må formulere hvor edel hun er.

Tunge politiske skjebner Samartin er eksilkubaner, og legger sympatisk nok inn tunge politiske skjebner i sine fortellinger. Det fungerte godt i de to foregående romanene, men det blir nesten litt grotesk her. Spesielt i åpningen da Samartin spanderer et par avsnitt på å haste over massakren av en hel landsby. Nærmest som en slags pynt på edle Anas skjebne.   

Klassisk guvernantelitteratur

Når det er sagt, tilhører jeg dem som er en stor fan av guvernantelitteratur etter at jeg som ung forleste meg på Victoria Holt. Det er en klassisk sjanger som går inn, selv i våre dager da det strengt tatt er nokså politisk ukorrekt å skape edle offervillige kvinneskikkelser med null selvtillit.

Samartin er proff nok til å få til en driv i fortellingen som gjør at også «Salvadorena» er underholdende lesning.

Jeg nyter nederlagene til den grusomme hustruen, og får klump i halsen når musikalske Adam Trellis endelig setter seg til ved pianoet igjen, forløst av Ana. Her er intriger og misforståelser og endelig oppklaringer der den onde hustruen ikke er så ond likevel.

Grådige forleggere Mot slutten glipper også underholdningsaspektet. Her har det gått altfor fort i svingende når trådene skal samles og den lykkelige slutten lykkes. Kanskje ikke så rart med tanke på at suksessen Samartin sikkert har en hel hær av grådige forleggere hengende over sine skuldre mens hun klaprer i vei.  

Boka er oversatt av Bente Klinge. Hun er en solid oversetter. Jeg vil anta hun har vært tro mot originalspråket i denne boka, som ikke akkurat lyser av språklig spenst.