Klassisk popkunst

En av årets definitivt sterkeste pop-plater er signert norske Savoy: Paul Waaktaar og Lauren Savoy viser høyder som tangerer John Lennon.

For to uker siden nedkom paret med sitt første barn - en sønn, og neste uke blir «Moutains of Time» gitt ut. To begivenheter som de har all grunn til å glede seg over.

Bandet - og ekteparet - har tidligere gitt ut to virkelig gode album: «Mary Is Coming» (1996) og «Lackluster Me» (1997).

Men «Mountains of Time» er dem overlegen. For meg er dette årets sterkeste utgivelse, så langt.

Siden Paul Waaktaar-Savoy gikk solo, med stadig mer innflytelse fra kona, har a-ha-gitaristen og låtskriveren bevist at han kan låtskriverhåndverket og skatter det høyt. Der a-ha til tider var geniale i sin pop-atferd, har Savoy farget lydbildet tyngre og mørkere.

På «Lackluster Me» forsvant også noe av tilgjengeligheten og umiddelbarheten, som hele tida har vært viktig for Paul.

Lysere støpning

Men «Mountains of Time» er av en annen og lysere støpning. Her er det en befriende uanstrengthet i låtene, som bare vokser og blir bedre for hver gang.

Det virker som om musikken bare har kommet til dem, at de er produktet av et musikalsk og kunstnerisk overskudd. Paret deler på framføringen: Lauren Savoy har en naivvakker ungpikestemme, mens Waaktaar låter som en kledelig slakk og sløret utgave av Morten Harket.

Utsøkt produsert

Låtene er utsøkt produsert og arrangert med utstrakt bruk av styrkere og forsiktig programmering. Sangene «Bottomless Pit» og «Everyone» har lennonsk storhet over seg. Tittellåta er drevet av en lengsel, av sterk melankoli {ndash} som preger både tekst og tone.

Et sterkere norsk låtskriverpar enn Lauren og Paul finnes ikke for tida. Plata er preget av dyp respekt for popfaget, noe flere artister burde framvise.

<B>POPKUNST:</B> Årets popplate - så langt - er norsk og signert Savoy.