Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Klassisk Saabye

Lars Saabye Christensen Saabyes cirkus Cappelen Snedig og velkomponert om forfatterfall

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

«Jeg er skriftlig, ikke muntlig. Jeg er taus og ordrik.» Slik beskriver Saabye Christensen forfatteren i romanen, som ifølge forlaget er «en sann historie bygget på en løgn, eller

omvendt». En halvbiografisk sak, altså. En sjanger som etter hvert framstår som et must for å lokke lesere. Men Saabye Christensen er proff, og boka er god.

Melankoli

Mest imponerende er komposisjonen. Boka innledes med at forfatteren faller fra en scene på en bokmesse i Paris. Der er han for å snakke om hvorfor han ble forfatter, og på huskelappen står det «tid, taushet, melankoli». Det er i fallets øyeblikk at romanens to hundre sider utspiller seg.

Forfatteren erindrer førti år tilbake i tid, til 10. september 1965. Da befinner vi oss i Saabye Christensen-land på Frogner, der en trettenåring står og stirrer på en elektrisk gitar til kr 2250. Trettenåringen starter som blomsterbud for å spare.

Skavank

Det er ikke stort som skjer i denne boka. Vi følger guttungen på blomsterruten hans, der vi får et inngående kjennskap til Oslo-geografi og -miljø. Den venneløse gutten har et par

konfrontasjoner med sin banksjef-far. Han blir frastjålet blomster fra grusomme Putte. Og han blir mobbet av lektor Hals fordi han ikke kan si Rhododendron. «Lododendlo,» sier gutten, som her har fått den sedvanlige Saabye Christensen-skavanken.

Og så møter han gamle Aurora Stern. Tidligere trapeskunstner, hvis skjebne også ble bestemt av et fall.

Etter de nokså dystre «Maskeblomstfamilien» og «Modellen» er Saabye Christensen tilbake til den sorgmuntre oppvekstskildring på Oslo vest. Av og til flyter det vel lett,

i en stil som er litt Solstad-light. Fyllstoff om julebordfråtsing, brev som ingen skriver lenger osv. Helt greit, men langt fra dristig og minneverdig. Gjennomgående er det likevel de enkle og klare bildene som dominerer. «Alle fortellinger lekker.» Eller «Erindringen omkalfatrer».

Frustrert raseri
Som forfatterbiografi er den beste passasjen der han får et brev fra en tidligere klassevenninne som lurer på hvorfor han alltid sto alene med ryggen til i friminuttet. Tenkte han på det han seinere skulle skrive, mon tro? Forfatterens frustrerte raseri over stupiditeten i spørsmålet er sabla godt skildret.

Om boka gir oss svaret på hvorfor han blir forfatter og ikke musiker? Det var fortellingen om dette fallet, da.