Klassisk sammentreff

Sammentreff? Ja. Tilfeldig? Neppe.

Når ett og samme forlag i en og samme uke kommer med to fyldige utgivelser der klassikere og det klassiske er tema, er dét selvfølgelig et tegn i tida. De to utgivelsene - litteraturtidsskriftet Vagants temanummer «Om klassikere» og antologien «I fortidens speil» redigert av Karin Gundersen og Magne Malmanger - representerer samtidig ulike innfallsvinkler til et klassikerbegrep som for tida stadig dukker opp i nye og mer eller mindre usannsynlige sammenhenger.

  • I Vagants klassikernummer har redaktørene Henning Hagerup og Bjørn Aagenæs et grundig innledningsessay der de tar for seg kjernespørsmålet «Hva er en klassiker?». Og de påpeker ganske presist hvordan den - ja, klassiske - oppfatningen definerer det klassiske som noe entydig positivt. Et ordnende begrep som i sin fortidsoptimisme tenderer mot det passive. Risikoen for at respekten for det klassiske skal resultere i dilettantisk reproduksjon er overhengende, advarer de to. Samtidig kommer en ensidig dyrkelse av det klassiske til kort som kultur- og litteraturpolitisk ståsted, all den tid denne dyrkelsen svært ofte utarter til en rent antimodernistisk posisjon. Dette er paradoksalt, ikke minst fordi det klassiske og klassikerne har tjent som modernismens fremste mytestoff.
  • Hagerup og Aagenæs tar til orde for et aktivt, ja, aksjonistisk forhold til vår fortidige kultur. Bare en slik posisjon kan sikre et plastisk og dermed levende klassikerbegrep, hevder de. Og lar teppet gå opp for et uvanlig fyldig - og forsinket - Vagant-nummer.
  • Boka «I fortidens speil» har som undertittel «Klassikk og klassisisme i Vestens kultur». Redaktørene Gundersen og Malm-anger har invitert essayister fra de fleste fagområder innen humaniora til å belyse begrepene klassisk, klassikk og klassisisme - og deres strukturerende effekt. Her framstår det klassiske langt på vei som en ferdig definert størrelse; speilet som konstituerer historien. Selv om det også her skilles klart mellom gjentakelse og tilbakevending, blir signalet fra det etablerte akademia langt mer avdempet enn vagantenes rop etter klassikernes bevegelighet.
  • Som motvekt til kulturindustriens skjødesløse bruk av klassikerbegrepet kan imidlertid begge posisjoner vise seg nyttige. Og forhåpentligvis bidra til å ugyldiggjøre Jacques Tatis utsagn: «Klassikerutgaver er mer møbler enn litteratur.»