Klassisk skrekk og gru

Dette er filmen for den som ikke synes det er nok skrekk og gru i virkelighetens verden. Eller for den som foretrekker å oppleve det som måtte være av skrekk og gru på filmlerretet. I alle fall er «Halloween - 20 år etter...» en solid filmdose med klassisk skrekk og gru.

Styr unna hvis du er av dem som ikke tåler halvannen time ytterst på stolen - med hjertet i halsen.

I USA blir denne filmen markedsført som «H20», altså en forkortelse for Halloween for 20 år siden. Da ble den første filmen i denne serien av hittil åtte skrekkfilmer laget.

Artig nok er jo H20 også den kjemiske formelen for vann. Men det er ikke akkurat vann som renner i strie strømmer i denne filmen...

Jamie Lee Curtis er i dag som den gang kvinnen i hovedrollen. Gudskjelov, hadde jeg nær sagt. Hun er liksom tøff nok til å ta det som måtte komme, og gjør da sannelig også det i denne filmen.

Hennes bror, Michael Meyer, massakrerte i sin tid mesteparten av slekta og store deler av den nærmeste bekjentskapskrets med familiens kjøttkniv.

Han startet allerede som seksåring med den andre søsteren. Så kom han igjen og igjen, og prøvde seg på Laurie (Lee Curtis) da hun var 17.

Han er en guffen type med spøkelsesaktig, kritthvit ansiktsmaske og en robotliknende gange, og han er nærmest udødelig.

På Halloween 1998, den 31. oktober, kommer han tilbake for å ta søsteren igjen, siden hun lyktes i å unnslippe den gang.

Dette er altså effektiv og proff skrekkfilmfortelling med alle kjente skrekkfilmknep, med skummel musikk, voldsomme lydeffekter, mørklagte rom, glidende kamerabevegelser, alt du kan tenke deg. Blod spruter og mennesker drepes. Uha!

Jo da, det er beregnet på fjortiser. Men det forhindrer ikke at resten av oss også kan bli vettskremt. Hvis det skulle være noe å strebe etter.

GRØSS: Jamie Lee Curtis er tilbake som skrekkdronning i filmen Halloween.