Klassisk søndag

Sportsrevyens siste sending i dette årtusenet var søt, ja, faktisk rørende, og definitivt litt rørete. Kavalkaden var morsomt og variert sammensydd. Høydepunktet, og her snakker vi virkelig høydepunkt, var Sølve Grotmol på vannski. Det vil si: Sølve Grotmål, en litt yngre utgave, som intervjuer mens han står på vannski - i blå tangatruse . Fjetrende! Hysterisk morsomt! Et innslag av typen «Du tror det ikke før du ser det». Intervjuobjektet var visstnok en vannskientusiast som mente at kommunen burde støtte vannskisporten, tror jeg.

Et annet høydepunkt var minikavalkaden over Karen-Marie Ellefsens frisyrer. Hårgjennomgangen kunne med fordel vært grundigere, her var det mye fint hår som manglet.

Med gamlegutta Knut Bjørnson og Knut Th. Gleditsch på plass i studio, ble det en hyggelig, litt surrete sending med klar nostalgisk sleng. Ironi er kanskje ikke gamle NRK-sportreporteres sterkeste side, men forsøket på å lage en lett, litt fleipete, selvironisk oppsummering var morsomt nok.

Tradisjonell

Fjerde runde av den norske dokumentarserien «Det tredje årtusen» gikk i går. «Lianens hemmelighet» var absolutt fascinerende. Serien, som handler om regnskogen i Amazonas og yanomami-indianerne som lever der, er produsert av NRK Aktivum i samarbeid med Regnskogfondet. Lars Løvold fra Regnskogfondet fungerer som faglig rådgiver, engasjert intervjuer og simultanoversetter i jungelen.

Regnskog-serien er av god, gammeldags NRK allmennkringkastingsstandard på en søndag: ufancy, hederlig og opplysende. For det første: Det handler om noe viktig. For det andre: Temaet blir behandlet med all mulig respekt. For det tredje: Innholdet er viktigere enn formen.

Stemmen

At sofafolket tålet substans på søndag forteller seriens gode seertall. Første episode ble sett av 620000 personer over 12 år, det er dobbelt så mange som så på «Robinson».

Seriens eneste problem er kommentarene lest av Kristin Hetle. De har til gjengjeld vært ille. Utsagn som «vi kan ha mye igjen for å lytte til disse menneskene» høres ikke bare nedlatende og fjollete ut. De er totalt unødvendige. Det vi ser er budskapet. Intervjuene og bildene fra indianernes liv og gjøremål forteller sitt. Kommentarene gjør det overtydelig og dermed blir dokumentaren slitsomt politisk korrekt. Problemet er at programskaperne ikke i tilstrekkelig grad stoler på historien de forteller.