Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Klassisk tåreperse

Forbilde til all senere kiosklitteratur, klassikeren «Jane Eyre» (1857), foreligger nå for første gang på norsk i fullstendig utgave.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Og handlingen i det som regnes som Englands mest leste roman overegår da også de mest banale heltinnefortellinger, om den fattige, stygge og foreldreløse Jane som vokser opp hos slemme, rike slektninger og settes bort på en iskald fattigskole der hun får brent grøt til frokost og en gudelig forstander barberer håret av de elevene som har krøller fordi de virker frivole. Jane blir så guvernante hos den belevne Rochester med falkeblikk som foretrekker Janes indre skjønnhet fremfor den vakre, men kalde og hånlige aristokratinnen i nabohuset som ikke engang liker barn. Ulykken vil at det under vielsen avsløres at den virile falkeblikkmannen allerede er gift med en gal kvinne han har sperret inne på loftet.

Jane rømmer og havner utsultet hos tre intelligente og beleste søsken som aldeles tilfeldig viser seg å være hennes søskenbarn. Hun arver penger og kan til slutt møte sin nå enarmede og blinde Rochester (han prøvde å redde sin gale kone i en brann) og da som en likeverdig. Og til leserens trøst; han får synet igjen etter noen år, men myser nok til at han til Janes store glede alltid vil trenge hennes støtte.

Grotesk

«Jane Eyre» er skrevet som en slags dagbok og det er mye av Charlotte i denne heltinnen som «ser fornuftig ut, men absolutt ikke pen». Som Jane var hun også prestedatter, morløs og fattig, men ikke enebarn. For de fleste kjenner vel historien om de fire søsknene Brontj som levde isolert på en «stormfull høyde», og der to av dem skrev det som senere ble klassikere. For til tross for en mildt sagt banal handling vakte «Jane Eyre» oppsikt da den kom ut -bl.a. på grunn av stilen. Den dagboksaktige jeg-formen skifter mellom nåtid og fortid, samtidig som hun på en moderne måte kommenterer sin egen skrivning. «Et nytt kapitel i en roman er på en måte som en ny scene i et skuespill, og leser, når jeg denne gang lar teppet gå opp» osv.

Her er lange romanlyriske passasjer som der hun går og tigger etter mat og avvises av alle. Her er og innslag som i sin groteskhet - bl.a. om den gale på loftet - gjør at boka er blitt kalt en gotisk roman. Og her er replikkvekslinger som er nærmest essayistiske i sine utfall mot kristendommen, samtidig som hun kommenterer sin tids litteratur som hun åpenbart avskyr: «Fatt mot() Poesien tilintetgjort! Geniet forvist! Nei, middelmådighet, nei». En fortellerteknikk som nå virker noe klosset med sine lite elegante overganger og private formidling - men som nok dengang var nyskapende, eller «moderne».

Snusfornuftig

Spørsmålet er bare om romanen nesten hundreogfemti år senere blir noe annet enn en tåreperse. Personlig har jeg problemer med å holde ut en jeg-person som i løpet av fem hundre sider ikke avslører så mye som en liten brist i sin snusfornuftige karakter. Og med en tematikk som evig surrer rundt den - dengang - så aktuelle konflikten mellom fornuft, eller snarere snusfornuft, og følelser. Og hvor modig var nå egentlig Brontj? Som når hun lar den selvrettferdige Jane fastslå at hun «holdt seg til lover og regler og foraktet og avviste et sinnsykt øyeblikks frenetiske impulser» idet hun valgte bort sin elskede av frykt for å måtte leve i synd som hans elskerinne (et valg syttitallsfeministene stadig har forsøkt å forklare/bortforklare).

Eller når hun mot slutten - på kvinners vis - oppsummerer hvor lykkelig alle blir, til og med den pyntesyke franske pleiedatteren til falkeblikkmannen som skikker seg vel etterat «en solid engelsk utdannelse langt på vei (retter) opp hennes franske feil». At Brontj i tillegg krydrer sin frøkenaktige snusfornuft med overtydelige ironiske bemerkninger gjør ikke boka bedre, selv om overtydeligheten nok også må tilskrives oversetteren som vel ikke løfter nivået ved å legge seg på et slags småkoselig «nei, du store min tid-språk»; bl.a. ved bruk av småord som «ymse, prompte, jeg var igjen rede».

Så her kan du med god samvittighet sette deg vel til rette i godstolen med en tåreperse og da i trygg forvissning om at du nyter en «Klassiker».