I SKYGGEN AV STOREBROR: Sizanna Hamilton og John Hurt i filmen "1984" (1984), i regi av Michael Radford.
I SKYGGEN AV STOREBROR: Sizanna Hamilton og John Hurt i filmen "1984" (1984), i regi av Michael Radford.Vis mer

Klassiske science fiction-romaner får nytt liv

George Orwell var inspirert av russisk kultforfatter da han skrev «1984».

Kommentar

Iblant er det slik at den ene hånda ikke vet hva den andre gjør. I utgangspunktet er det selvsagt alltid slik bokforlag imellom, men iblant oppstår utilsiktede sammenhenger, så nære at man skulle tro det var avtalt spill. I disse dager kommer to bøker som historisk sett henger nøye sammen. Solum utgir for første gang på norsk romanen «Vi» av Jevgenij Zamjatin (1884-1937), først utgitt i 1924, oversatt av Torgeir Bøhler. Gyldendal utgir en ny oversettelse av George Orwells klassiker «Nittenåttifire» fra 1949, utført av Bjørn Alex Herrman. Boka er tidligere utgitt på norsk som «1984», oversatt av Trygve Width i 1950.

George Orwell leste «Vi» i 1946 og skrev en omtale. «Mange år etter at jeg hørte om den, har jeg omsider fått tak i et eksemplar av Zamatins bok «We», en av kuriositene i disse bokbålenes tider,» skriver han. Orwell noterer seg at boka utvilsomt har inspirert Aldous Huxley (1894–1963) da han skrev romanen «Vindunderlige nye verden» i 1932. Begge bøker foregår langt inne i framtida. Menneskene er redusert til uniformerte nummer i rekka. De lever på syntetisk mat og er fratatt sin frie vilje. Orwell konkluderer: «Dette er ei bok man bør være på utkikk etter når det foreligger en engelsk utgave.»

Artikkelen fortsetter under annonsen

I et spennende etterord forteller Torgeir Bøhler om Zemjatin, som støttet bolsjevikene i 1917. «Vi» ble skrevet i 1920, mens Lenin hadde makten, før Stalin overtok. Den tar klart stilling mot vold som et maktmiddel og argumenterer for en ytterligere revolusjon for å skape et klima som sikrer menneskets åndelige liv. Myndighetene reagerte med å hetse Zamjatin og gi ham skriveforbud. Boka kom ut på engelsk, fransk og tsjekkisk, dessuten i en russisk eksilutgave. I 1931 søkte Zemjatin Stalin om utreisetillatelse, noe han fikk, antakelig takket være Maksim Gorkij. Brevet til Stalin er inkludert i den norske utgaven. Dikteren døde i Frankrike i 1937. «Vi» ble ikke publisert offisielt på russisk før i 1988.

Aldous Huxley benektet i alle år at han var inspirert av Zamjatin. I George Orwells tilfelle er det ingen tvil. Han brukte mange av elementene og de tematiske trådene i sin forgjengers verk da han skapte sin dystopi om den nære framtida. Bøkene har i hvert fall én ting felles: Skrekkvisjonen av et manipulerende, hjernevaskende og umyndiggjørende regime som overvåker sine innbyggere på det mest intime, både fysisk og mentalt.

Man skal være i overkant framtidsoptimistisk for å hevde at disse perspektivene er blitt uaktuelle. Anine Kierulf skriver om bokas relevans i vår tid i et tankevekkende etterord til «Nittenåttifire», der hun hevder at bokas aktualitet er «mest påtrengende gjennom urofornemmelsen av totalitære trekk i siviliserte demokratier». I internettets epoke er helt nye, praktiske muligheter for undertrykkelse oppstått. Men også for det motsatte, altså revolt og motstand. Her har våkne forfattere i vår tid muligheter til å utforske «virkeligheten» gjennom andre fiksjoner enn sine egne mer eller mindre interessante liv.