Klatremus

Christoffer (30) og Øyvind (19) elsker å klatre i trær. Det handler mye om å falle ned.

DET HENGER to gutter i treet.

De har bar overkropp, vide bukser, hvite flekker på hender og i ansikt.

Og friksjonsgummi under skoene.

Øyvind Ville Sæter (19) og Christoffer Fossli (30) klatrer i trær.

Spør du dem hvorfor de begynte, så spør de deg om hvorfor du slutta.

- Klatring er en altoppslukende ting å drive med, sier Øyvind.

- Det er vanskelig å forklare, men til tider er det stort sett bare klatring jeg tenker på.

I BJØLSENPARKEN, ganske midt i Oslo, står det trær som har stått der en stund. De har tykk stamme, tykke greiner.

Øyvind og Christoffer kjenner de fleste av dem. De vet hvilke utfordringer som ligger gjemt i stammene, hvor det er enkelt og hvor det er umulig.

De liker best det litt umulige.

- Vi tester ut ting som er veldig vanskelige, sier Øyvind.

- Vi lager oss problemer.

Det betyr at de bestemmer seg for hvilke punkter de har lov til å bruke, hvor fingre kan lete etter grep, og hvor beina kan stå.

- Vi driver ikke og klatrer som om det var en flaggstang. Vi bestemmer at det for eksempel bare er lov til å ha hendene på ett punkt. Og at vi må løpe opp stammen, sier Christoffer.

HAN STÅR helt stille. Han trekker pusten rolig, ser ut som en turner som konsentrerer seg før et avgjørende hopp. Så løper han mot treet, langt oppover stammen, fester hendene i et grep - og strekker kroppen mot en grein som virker umulig langt unna.

Han når den. Henger der litt, og svinger seg så sakte mot en annen. Og mot en annen igjen.

Det ser ut som dans.

- Det er forskjellige måter å se klatring på, sier Christoffer når han kommer ned igjen.

- Noen bryter, noen danser. Jeg synes det er morsomt å danse.

CHRISTOFFER JOBBER MED klatring på heltid, på Tyrili klatresenter. Øyvind er sivilarbeider der.

Vanligvis klatrer de i vegg eller stein. Noen ganger på bygninger og monumenter.

- Det er ikke alt som er like fint å klatre på. Det kommer an på mye - hvordan det ser ut, om det er fine former, godt å holde i, sier Øyvind.

I sommer har det gått mye i trær. En eller to ganger i uka tar de seg en tur.

- Det fine med trær er at de bare er her. De er veldig tilgjengelige, man bare kan stikke en tur i parken med joggesko på beina. Og så klatre litt. Klatring på stein krever mye mer utstyr, sier Christoffer.

- Og så er det fascinerende å klatre på et levende materiale, sier Øyvind.

Klatring i trær krever egentlig bare disse joggeskoene. Og kanskje en pose med kalk i beltet. Kalken hindrer at de blir svette i hendene og glir, mister grepet.

Men falle gjør de uansett.

- Dere har matte under treet?

- Ja, sier Øyvind.

- Faller dere da?

- Ja.

- Ofte?

- Vi faller hele tida.

De faller, faller rett ned, på ryggen eller på beina.

- Jeg slår meg ikke. Med mindre jeg lander ved siden av matta og vrikker ankelen. Det er typisk, sier Øyvind.

Noen ganger faller de fordi de ikke når helt fram til ei grein. Noen ganger fordi gripepunktet har bark og mose som gjør at de glir.

- Hvis klatringen er veldig vanskelig, så får du ekstremt kort forvarsel. Du oppdager at det ikke går - og faller. Andre ganger kjenner du det lang tid i forveien, og kan flytte deg videre. Men det er det du er redd for. At taket skal glippe. Greia er å holde hodet i sjakk, sier Christoffer.

- Vi er vant til å falle ned, vi vet hvordan vi skal gjøre det.

Fotograf Espen står noen meter oppe i treet. Med kamera i den ene hånden og den andre i et desperat favntak rundt stammen:

- Jeg har ingen plan b. Derfor slår jeg meg.

DET HAR GÅTT noen timer. Guttene er over på et annet tre. En gammel mann kommer gående. Han setter seg ned i gresset noen meter unna. Setter seg ned og ser.

- Jeg merker at vi begynner å klatre bedre nå, sier Christoffer.

De har blitt varme.

- Det er veldig mye belastning, særlig i ytterste del av fingrene. Hvis du ikke varmer opp så er du pensjonist før du er tretti i dette gamet.

Øyvind og Christoffer gjør helst lave, teknisk vanskelige ting. Men etter en stund prøver de seg også på et høyt, grått og dødt tre. Under det regjerer en bratt skråning og tornekratt. Synet av det gir klamme hender og et udefinerbart ubehag i magen.

- Hva er mest utfordrende med dette treet?

- At det er høyt. Og man ikke har så lyst til å falle ned, sier Øyvind.

- Men er det forsvarlig?

- Nja, mener Christoffer.

- Det er alltid et element av risiko. Jeg synes ikke dette er farligere enn å kjøre i 120 på motorveien, og folk gjør jo det.

Du kan lese mer på Gekkoklatring

<B>MOT TOPPEN:</B> Klatring i trær krever egentlig bare joggesko. Og kanskje en del muskler.
DANSER I TRÆRNE:</B> - Klatring er en altoppslukende ting å drive med. Det er vanskelig å forklare, men til tider er det stort sett bare klatring jeg tenker på, sier Øyvind Ville Sæter (19). Han og Christoffer Fossli (30) vil helst danse i trærne.
FALT NED:</B> - Vi faller hele tida, soer Øyvind (på matta) og Christoffer. Som heldigvis vet hvordan de skal gjøre akkurat det.