EKS-NARKIS: Tom Chaplin loste bandet sitt vel i havn på gårdagens konsert. Foto: Frank Karlsen
EKS-NARKIS: Tom Chaplin loste bandet sitt vel i havn på gårdagens konsert. Foto: Frank KarlsenVis mer

Kleanemusikk

Ironien er død, leve stadionpopen.

KONSERT: Konserter er vel det eneste riktige formatet å høre på Keane akkurat nå. Bandet, kjent for sine manglende gitarer og voldsomme folketekke, har nå tre plater med et gjennomsnitt på terningkast tre på samvittigheten, alle med det til felles at de har debutert på førsteplass på den britiske albumlista, og inneholdt to-tre sterke låter med evergreen-potensial – pakket inn en intetsigende mølje av heismusikk for ikke egentlig musikkinteresserte damer og myke menn.

Klassiske grep
Live derimot, er Keane verdt å oppleve for flere enn ukritiske fans. På gårsdagens konsert i Frognerbadet gjorde de en forbilledlig konsertopptreden, med klassiske grep som flere av helgas Norwegian Wood-artister burde hentet fram fra glemselen.

Kun de sterkeste låtene fra hver plate fikk plass på settlisten (med overvekt fra førsteplata «Hopes And Fears»), noe som fikk de voksne damene på fremste rad til å oppføre seg som småjenter på My Chemical Romance-konsert fra «Everybodys Changing» suste inn som sang nummer to til «Bedshaped» rundet av kalaset.

Musikalsk løft
En annen fordel som liveframføring gir, og som Keane i går utnyttet til fulle, er muligheten til å gi egne sanger et musikalsk løft. I går fikk de til tider klisne pianoballadene mer trøkk ved at det var hentet inn både gitar og bass, samtidig som at det også hjalp at hele bandet oppførte seg som om de var med i Sex Pistols – utenom på balladene, da de danderte seg rundt et imaginært leirbål og fikk Lind/Fuentes/Holm etc. til framstå som noen ufølsomme machogutter.

Ikke-ironisk heftig
Den tidligere narkisen og vokalisten Tom Chaplin dro også smisketrikset («det er så hyggelig her, dere ser så sunne ut, denne sangen er til dere, dere er så hyggelige mot oss»), men var like ikke-ironisk heftig og begeistret og over hele scenen fra start til slutt, og Tim Rice-Oakley viste en tangenthåndtering som ville fått Tori Amos til å virke kjedelig.

Det skal også nevnes, her det skrives i støyen av hendene til 6000 glisende publikummere, at da de like uredd og helhjertet kastet seg ut i 80-tallets stadionpop og slapp fri sin indre synthrocker på «You Haven’t Told Me Anything» ga det mest av alt assosiasjoner til en framtidig Bye&Rønning-parodi av Justice, og generelt fungerte de «nye» 80-tallseffektene fra den siste plata ikke optimalt på direkten.

Det man likevel sitter igjen med fra denne 90 minutter lange entusiasmefesten fra Frognerbadets siste kveld er et band som gjorde akkurat det man skal på en konsert: De begeistret publikum og gjorde seg selv bedre.

KEANE SPELA: Og jentene gret. Ikke et surt ansikt var å spore da Keane sjarmerte publikum i senk på Norwegian Wood i går. Foto: Frank Karlsen
KEANE SPELA: Og jentene gret. Ikke et surt ansikt var å spore da Keane sjarmerte publikum i senk på Norwegian Wood i går. Foto: Frank Karlsen Vis mer