STEREOTYPIER: Kristin Halvorsen forsømmer klesvasken hjemme på Grünerløkka og Siv Jensen venter på den rette. Mediene evaluerer kvinnelige politikere ut fra stereotypiske forestillinger om kvinnelighet, skriver kronikkforfatteren. Foto: Håkon Mosvold Larsen / Scanpix
STEREOTYPIER: Kristin Halvorsen forsømmer klesvasken hjemme på Grünerløkka og Siv Jensen venter på den rette. Mediene evaluerer kvinnelige politikere ut fra stereotypiske forestillinger om kvinnelighet, skriver kronikkforfatteren. Foto: Håkon Mosvold Larsen / ScanpixVis mer

Klesvask og kjoleprat

Mediene fremstiller mannlige politikere langt mer nyansert enn deres kvinnelige kollegaer.

Som avisleser har jeg ofte irritert meg over at apolitiske temaer som utseende og privatliv gjerne får oppmerksomhet når kvinnelige politikere omtales. Erna Solberg tar ikke godt nok vare på kroppen sin. Inger Lise Hansen poserer i undertøy og ødelegger for partiet sitt. Karita Bekkemellem er for opptatt av kjoler og for lite opptatt av politikk. Kristin Halvorsen forsømmer klesvasken hjemme på Grünerløkka og blir neppe årets mor. Siv Jensen venter på den rette. Det er ikke vanskelig å komme på eksempler.

Når det gjelder mannlige politikere derimot, får man inntrykk av at de får snakke sak, og langt på vei slipper unna evalueringer og spekulasjoner om sitt utseende, privatliv eller andre aspekter ved sin person. Lars Sponheim figurerte riktignok i bar overkropp på forsiden av VG like før valget i fjor, men dette var i forbindelse med en sak der den daværende Venstre-lederen ble fremstilt i et positivt lys, som en driftig mann som hadde tatt grep om egen helse etter å ha fått diabetes.

Utallige spaltemeter ble benyttet av journalister og kommentatorer på å omtale, beskrive og vurdere norske politikere i valgkampen 2009. I min masteroppgave i statsvitenskap valgte jeg å analysere deler av denne medieomtalen for å forsøke å kartlegge måten politikerne ble omtalt på, og eventuelle forskjeller mellom mannlige og kvinnelige politikere. Jeg tok for meg samtlige politikeromtaler som sto på trykk den siste uken før valget i Aftenposten, Dagens Næringsliv og VG. Dette utgjorde til sammen over 1000 omtaler.

I analysene mine var jeg interessert i å kartlegge hva som var tema når mannlige og kvinnelige politikere ble omtalt, samt språket som ble benyttet i artiklene. I tillegg ønsket jeg å kartlegge måten feminine egenskaper, som varme og medmenneskelighet, og maskuline egenskaper, som tøffhet, styrke og kompetanse, ble trukket frem ved de kvinnelige og mannlige politikerne. Både norsk og internasjonal forskning på kvinner, politikk og medier har vist at kvinnelige og mannlige politikere ofte fremstilles ulikt.

Det er påvist at kvinner gjerne evalueres ut fra stereotypiske forestillinger om kvinnelighet, at apolitiske aspekter vektlegges oftere ved kvinner, og at de får negativ omtale hyppigere enn menn. Jeg forventet å finne slike tendenser også i mitt analysemateriale.

Jeg fant at avisene omtalte personlige aspekter ved kvinnene oftere enn mennene i valgkampinnspurten, men forskjellen var kanskje ikke så stor som forventet. 24 prosent for kvinnene, mot 18 prosent for mennene. Imidlertid fant jeg at mannlige politikerne mer enn dobbelt så ofte som kvinnene var omtalt i saker der et politisk forhold var rammen for oppslaget (av typen «Thorbjørn Jagland frykter eldrebølgen»"), mens kvinnelige politikere oftere figurerte i saker med en personfokusert vinkling (av typen «Siv Jensen er dronning vil-ikke»).

Jeg fant overraskende nok en noe høyere andel omtaler av mannlige politikeres utseende i analysematerialet mitt, enn det som var tilfelle for kvinner, men en tydelig tendens her var likevel at beskrivelsene av menn gjennomgående var nøytral og beskrivende, mens de som gjaldt kvinner oftere hadde et negativt skjær over seg. I omtalene som omhandlet politikernes fritid fant jeg også en viss kjønnsforskjell. Mens kvinnenes travle jobbhverdag i kombinasjon med familieliv ble problematisert, var dette overhodet ikke et tema når menns fritid ble omtalt.

Den største forskjellen på omtale av kvinnelige og mannlige politikere fant jeg likevel i andelen fokus på maskulinitet og femininitet. Mens mennene i all hovedsak fremstod som maskuline og ble omtalt deskriptivt og nøytralt som sindige og stabile, fremstod kvinnene gjennomgående som enten feminine og myke «kvinnekvinner» eller maskuline og røffe «mannekvinner». Mannlige politikere ble beskrevet med edruelige termer som «ryddig og klar», «saklig og flink», «en som setter seg store mål og får det til», mens kvinnene ble fremstilt i røffe ordelag som «knallhard», «dirty», «tåler en trøkk», eller med ord som bar bud om en varm og moderlig stil, «snill og omsorgsfull», «et medmenneske i særklasse».

De kvinnelige politikerne fikk også mye kritikk for å mangle maskuline ferdigheter som kompetanse og effektivitet. De ble blant annet beskyldt for å «ikke ha greie på ledelse», og å «være verken ansvarlig eller løsningsorientert». Mannlige politikere på sin side fikk ingen kritikk for å mangle slike maskuline egenskaper, og de fikk heller ikke mer kritikk for å mangle feminine egenskaper enn det kvinnene fikk.

Selv om ikke alle forventningene mine viste seg å slå til, kan vi trygt slå fast at kvinnene kommer dårligere ut av personfokusert omtale enn det deres mannlige kollegaer gjør. Jeg forklarer disse tendensene med tradisjonelle forventninger som stilles til det å være politiker, og det å være kvinne.

Siden de første politikerne var menn, er politikerrollen uunngåelig knyttet til mannlige rollemodeller. Det gjør at det er en mannlig politikerstil som utgjør målestokken vi vurderer politikere ut fra. En god politiker er besluttsom, ambisiøs, ujålete og effektiv, mens en god kvinne i tradisjonell forstand, er medmenneskelig, empatisk, pen og familiekjær. Tradisjonelle krav til politikere og til kvinner er rett og slett uforenlige, og dette gir grobunn for et velkjent dilemma som alle kvinnelige politikere må forholde seg til: Valget mellom å fremstå som en god kvinne i tradisjonell forstand, og en god politiker i tradisjonell forstand.

Det som er uventet, er alltid godt stoff i mediene. Når kvinnelige politikere opptrer på måter som bryter med forventninger til en tradisjonell politiker (ved å være for feminin) blir det dermed gjort til et poeng, på samme måte som at det gjøres til et poeng dersom hun bryter med forventninger som stilles til «kvinnelighet» (ved å være for maskulin). En kvinne kan dermed ende opp med betegnelsen «knallhard» og «dirty», mens en mann som opptrer nesten likt bare er «ryddig og klar».

Tidligere statsminister Gro Harlem Brundtland satte ord på dette en gang da hun ble tiltalt som «kjeftesmella fra Bygdøy» i Dagbladet. «Kan man bruke et ord som kjeftesmelle på en mannlig politiker?», spurte hun og fortsatte: «Nei, menn omtales vel isteden som pågående og direkte.»

En lengre versjon av kronikken er publisert på Masterbloggen.