Klima og konflikter

VANN: En ensidig pessimisme når det gjelder klimaendringene kan bli en selvoppfyllende profeti.

Professor Dag O. Hessen skriver i en svært viktig kronikk 20.april at mangel på vann vil i framtida bli et stort sikkerhetspolitisk problem. Argumentene mangler ikke. Som Hessen skriver, vil få bestride at tilgang på vann er det største globale ressursproblemet vi står overfor, et ressursproblem som kan forverres katastrofalt som følge av klimaendringer. På sikt er problemene dramatiske, ikke bare for helse eller matforsyning, men som direkte årsak til internasjonale konflikter.

MEN KAN MAN konkludere med at den viktigste langsiktige utfordringen vi står overfor er krigen om vannet? Eksempler på væpnede konflikter knyttet til kamper om vannressurser mangler ikke: Darfur, Midtøsten, konflikter mellom Kina og India, mellom Bangladesh og India, og mange andre. Vannmangel øker utvilsomt den politiske brannfaren. Som Hessen skriver, «det kan ikke sies for sterkt at klimastyrte endringer i det hydrologiske kretsløp er en global trussel mot vann- og matvaresikkerhet, og derfor et sikkerhetspolitisk problem». Mitt inntrykk er at militære myndigheter verden over er vel så klar over dette som andre myndigheter. Det gjelder for eksempel NATO. Den norske Forsvarsdepartementet skrev i 2005 at klimaendringene vil «i noen deler av verden føre til tørke, i andre til kraftig nedbør og flom, og mer generelt til betydelige lokale temperaturendringer. Mer ekstremt vær med kraftige stormer, økt jorderosjon, issmelting og heving av havnivået vil i varierende grad kunne føre til katastrofer eller true sikkerheten til ulike samfunn en rekke steder i verden. Dette vil ha direkte konsekvenser for så vel menneskelig sikkerhet som for samfunnssikkerhet og statssikkerhet i de land som blir sterkest berørt.» Konsekvensene kan forsterke de alvorlige konfliktene som allerede finnes i tilknytning til kamp om vann og andre begrensede ressurser, noterte departementet. Dette kan vel heller ingen bestride.

Artikkelen fortsetter under annonsen

DET ER DERFOR viktig å presisere at det er en type sikkerhetsproblemer som militære myndigheter ikke har forutsetninger for å løse, selv om de kan bidra til løsningene. Pentagon-rapporten om klimaendringer, sirkulert rett før det siste presidentvalget i USA, ga et noe ekstremt eksempel på militær pessimisme.Den tegnet et svært dystert bilde av generalisert krig og konflikter etter hvert som sentrale ressurser forsvinner i store områder. Følgene av dette ville bli festningsbygging og økende militarisering. Scenariet var basert på påstander om at mennesker alltid vil velge å angripe andre framfor å sulte - noe som i hvert fall ikke stemmer med historiske erfaringer. Historien viser til overmål at slikt skjer - og at det motsatte også skjer.

KAMPEN OM VANN kan åpenbart føre til konflikter. Men vann har oftere vært en kilde til samarbeid enn en kilde til konflikt. Der hvor folk er avhengig av felles vannressurser, må de komme i tettere kontakt. Dermed blir det både mer konflikt og mer samarbeid. Leter man bare etter konfliktene, vil man finne dem. Ser man etter de fredelige løsningene derimot, vil man finne atskillig flere av dem. FNs program for miljø og utvikling har listet opp 3600 forskjellige samarbeidsavtaler om vann som er blitt registrert i historiens løp. Noen av verdens verste fiender har kommet fram til avtaler om vann: For eksempel har Israel og Jordan opprettholdt jevn kontakt i sin håndtering av Jordan-elva siden 1953, selv om de offisielt var i krig fra 1948 til 1994. Indus River Commission har fungert gjennom to kriger mellom India og Pakistan. Sør-Afrika og mange andre land byr på lignende eksempler.

EN ENSIDIG pessimisme i forhold til klimaendringene kan bli en selvoppfyllende profeti. Det militær-industrielle komplekset bruker gjerne nye utfordringer som en begrunnelse for økte budsjetter. Ressursmangel og miljøforringelse som sikkerhetsspørsmål er ingen ny problemstilling. Allerede for tretti år siden var Lester Browns konklusjoner om dette utvetydige: Utfordringene som miljøforringelsen fører med seg kan ikke løse militært. Løsningen måtte være å bruke en del av ressursene som går til forsvarsbudsjettene, til sivile tiltak for å sikre livsgrunnlaget. Det er fremdeles ikke noen gode argumenter mot denne tankegangen, bortsett fra at den er «naiv». Men i 2004 var verdens militære utgifter over tusen milliarder dollar. i følge SIPRI (Stockholm International Peace Research Institute). Hvor realistisk er det å tro at en slik militarisering kan løse ressursmangler og andre følger av økende miljøforringelse og klimaendringer?

KLIMAENDRINGENE vil skape utfordringer av tidligere ukjent størrelse, sannsynligvis også når det gjelder konflikthåndtering. Men om det er god grunn til å bli skremt, er det ingen grunn til ensidig pessimisme. Det finnes mange eksempler på at store katastrofer får tidligere interessekonflikter til å blekne, og at samarbeid da kan oppnås der hvor det før knapt var tenkelig. De aspektene som er mest problematiske i forhold til klima- og miljøutfordringer - at de ofte krever et langt tidsperspektiv, at de ignorerer nasjonale grenser, at deres løsning bør involvere folk på alle nivåer, lokalt, regionalt, nasjonalt og internasjonalt - kan vise seg å være fordeler når det gjelder å bygge nye typer samarbeid.Det er ingen naturlov på ferde her. Samarbeid og solidaritet er noe som bygges og organiseres - eller ikke. Som kreves av politikere - eller ikke. Nordmenn har faktisk vært veldig sene å kreve av sine politikere en klimapolitikk som kunne være i samsvar med utfordringene, både når det gjelder å begrense oppvarmingen og forberede tilpasningen til de uunngåelige endringene. Slik sett ligger Norge langt etter Storbritannia for eksempel. Derfor er Hessens kronikk og de problemene han tar opp så viktige. Hva årene foran oss vil bringe både av fysiske endringer og sosiale omveltninger, er fremdeles i stor grad menneskenes eget valg.