Klimaboka statsministeren må lese

Klimakrisa er mye verre enn vi tror, hevder David Wallace-Wells.

ALARMIST: Det går stadig kortere tid mellom dødelige skogbranner og livstruende hetebølger, skriver David Wallace-Wells i «Den ubeboelige planeten». Her fra en skogbrann i Pekanbaru, Indonesia, 23. juli i år. Foto: NTB SCANPIX
ALARMIST: Det går stadig kortere tid mellom dødelige skogbranner og livstruende hetebølger, skriver David Wallace-Wells i «Den ubeboelige planeten». Her fra en skogbrann i Pekanbaru, Indonesia, 23. juli i år. Foto: NTB SCANPIXVis mer

Å ha David Wallace-Wells «Den ubeboelige planeten» som sommerlektyre har vært en spesiell opplevelse. Bokas skildringer av klimaendringene har kastet mørke skygger over solfylte feriedager.

Tenk at temperaturen på kloden stiger med åtte grader om skyene forsvinner for godt! Den dagen vil nok livet, slik vi kjenner det, også ha fordampet – som dugg for sola.

Fryktelige konsekvenser

Wallace-Wells er journalist i New York Magazine, og for to år siden skrev han en artikkel om det verst tenkelige utfallet av klimaendringene. Den skremte mange lesere, men er også magasinets mest delte artikkel. Dessuten satte den i gang en stor debatt om han kunne belegge sine alarmerende påstander. Hans troverdighet ble styrket da han publiserte en versjon med henvisningene til kildene.

I boka går han bredere, men like dramatisk til verks. For å komme sine kritikere i møte, har han utstyrt den med et rikt noteapparat på over 70 sider.

Åpningen av boka er allerede blitt et munnhell blant klimaaktivister:

«Det er verre enn du tror. Mye verre. Skrønene om at klimaendringene skjer langsomt, er kanskje like skadelige som skrønene om at de ikke skjer i det hele tatt […].»

Det skulle ikke overraske meg om at det vil dukke opp på bannere til demonstrerende skoleungdom og aktivister fra Extinction Rebellion.

Kapitlene har dramatiske titler som «Varmedød», «Katastrofer som ikke er naturlige lenger» og «Luft vi ikke kan puste i». Med et vell av detaljer skildrer han konsekvensene av klimaendringene:

Allerede dør millioner av mennesker av luftforurensing årlig. Det går stadig kortere tid mellom dødelige skogbranner og livstruende hetebølger. Økt temperatur har ført til flom og tørke, krig og klimaflyktninger. Og det kommer til å bli verre. Ifølge enkelte prognoser vil temperaturen ha steget med fem grader ved århundrets slutt. Da kan en milliard mennesker være drevet på flukt. Det er grunn til å være alarmist.

I likhet med franske Bruno Latour i boka «Down to Earth», diskuterer også Wallace-Wells hvorfor klimabenektelse og innvandringsfrykt går hånd i hånd. Wallace-Wells mener vi er rammet av en type klimablindhet. Vi greier ikke å forstå at klimaendringene utgjør en mye større trussel enn menneskeheten noen gang har stått overfor.

På tide å handle

Heldigvis finnes det flere ukjente faktorer i regnestykket. En av dem er hvordan vi kommer til å reagere politisk, eksistensielt og teknologisk.

Siden likegyldighet er mer utbredt enn engasjement og benektelse, er et av bokas mål å vekke oss til bevissthet om hva som skjer. Det er vi som lever nå som må ta ansvar. Det er også vi som har det største ansvaret. Wallace-Wells begrunner det med at det er blitt sluppet ut mer karbon ved brenning av fossilt brennstoffer de siste 30 årene enn siden starten av den industrielle revolusjon. Til tross for alle avtaler om kutt i utslippene er tempoet «100 ganger høyere enn på noe tidspunkt i menneskenes historie».

Selv hadde jeg ikke lest mange sidene før jeg ble slått av kontrasten mellom det som kan bli den sjette utslettelsen av livet på jorda og min egen opplevelse av behagelige sommerdager.

Av avisene forsto jeg at jeg ikke var alene om å tro at klimaendringene tar ferie. I Aftenposten forsikret statsministeren at nordmenn på feire kan fly uten å føle skam.

I denne avisa spurte FrPs fylkesordførerkandidat i Møre og Romsdal, Frank Sve: «-Ja, kvar er denne såkalla klimakrisa?». I Nettavisen truet den tidligere Oslo-ordføreren Fabian Stang med å legge seg i lenker for å forhindre et sykkelfelt på Frogner.

Ingen går fri

Det er mange grunner til at det er vanskelig å ta inn over seg at vi har påført naturen så stor skade at den er i ferd med å løpe løpsk. En viktig grunn er at vi i altfor stor grad stoler på våre egne opplevelser og behov. I kapitlet «Kriseøkonomi» diskuterer forfatteren også andre grunner. Verken høyre- eller venstresiden går fri av hans kritikk. Selv ikke vitenskapen, som han kritiserer for å dempe dramatikken for å gjøre seg politisk relevant.

Likevel går J.M. Stenersen forlag lenger enn forfatteren når det i baksideteksten hevder at han tar utgangspunkt i det «verdens klimaforskere, når de er helt ærlige, mener er fremtiden for planeten vår.»

Til forskjell fra forlaget ser forfatteren forskjell på mulige framtidsscenarier og mer nøkterne forskningsartikler. I etterordet og notene uttrykker han stor takknemlighet overfor forskerne han baserer seg på. I den amerikanske originalen er det også tydelige henvisninger til notene som dessverre er fjernet i den norske utgaven. Sammen med slurv i oversettelsen her og der, gjør det «Den ubeboelige planeten» til en unødvendig tidkrevende bok.

Likevel har Wallace-Wells skrevet en av årets mest skremmende bøker om klimakrisen. Jeg anbefaler den på det sterkeste til både statsministeren og alle andre som vil vite mer om vår tids viktigste kampsak!