Stortingsvalget 2017

Klimadebatten er blitt den nye innvandringsdebatten. Da vet vi hvor det bærer

Ekstrem polarisering har løftet klima til å bli en avgjørende faktor i valgkampen. Det flytter politikken.

Kommentar

Før valgkampen startet virket det som klimasaken kom til å havne litt i skyggen. Kampen for å verne naturperlene og de rike fiskeriressursene i Lofoten, Vesterålen og Senja fra oljeboring, har vært vunnet før. Den vil nok bli vunnet igjen. Hva skulle mobilisere og skape overskrifter denne gang?

Jeg tror ingen helt var forberedt på hvor stor rolle debatten om norsk oljepolitikk skulle få. Når vi nå ser i bakspeilet er det to saker som virkelig har satt fyr på valgkampen: Listhaugs tur til Rinkeby og hennes øvrige sortiment av utspill i innvandrings- og integreringsdebatten, og MDGs oljepolitikk.

Det er her politikerne har hentet fram de sterkeste ordene, og viftet advarende med pekefingrene. Listhaugs skremmebilde av «svenske tilstander» har blitt møtt med en vegg av fordømmelse. MDGs plan om å fase ut norsk petroleumsvirksomhet i løpet av 15 år, har i tur og orden fått Erna Solberg, Trond Giske og en lang rekke Frp-ere til å rykke ut med advarsler mot partiets politikk.

Olje og energiminister Terje Søviknes (Frp) humper rundt på krykker med komplisert ankelbrudd denne valgkampen. Han bruker all sin tid i oppreist stilling på å lange ut mot MDG og andre som vil bremse oljeaktiviteten. Tirsdag denne uka var ham på hele forsida til Dagens Næringsliv under tittelen: «Tar et oppgjør med «drømmeri» fra oljekritiske miljøer i Oslo.»

Oljemotstanden finnes selvsagt over hele landet, men når politikken når kokepunktet er nyansene det første som fordamper. Selv i oljefylket Rogaland mener 37,8 prosent av velgerne at fornybar energi vil være viktigere enn olja innen 15 år.

Velgerundersøkelser viser samme mønster. NRK la denne uka fram en oversikt over hvilke fem saker velgerne synes er viktigst denne valgkampen. Miljø havnet på andreplass, bare slått av skole.

Skryter vi på oss engasjementet? En stordataundersøkelse gjennomført av kommunikasjonsbyrået Zynk tyder på at interessen er høyst reel. Zynk har brukt et analyseverktøy som heter Q-ball, som forutså Trumps valgseier og Brexit. Ved hjelp av algoritmer og setningsanalyse på 40 millioner nettsider og flere millioner twittermeldinger, tolker modellen stemninger og og holdninger på nettet og i sosiale medier.

Konklusjonen er at miljø er den saken som har fått aller mest omtale. Det er selvsagt både bidragene fra den grønne heiagjengen - og de innbitte motstanderne - som sikrer førsteplassen. Polariseringen skaper høy aktivitet.

Giftig debatt har lenge vært synonymt med innvandringsdebatten. Noen synes kanskje fortsatt det er belastende å stå fram som Frp-sympatisør.

Det nye er at MDG-ere opplever det samme. Da NRK skulle lage sak med MDG-sympatisører som jobbet i oljebransjen i Rogaland, ville intervjuobjektene bare stille opp anonymt, og uten å snakke på radioen - ikke engang med fordreid stemme.

Jeg tror det er to hovedgrunner til at klima og miljø har fått et gjennombrudd ved årets valg:

- Partiene har en strategisk interesse av å fyre opp debatten. MDGs klart største velgeragn er at de har den mest radikale oljepolitikken. Frp har posisjonert seg på motsatt side, med den ansvarlig ministerposten gjennom hele regjeringsperioden og følgende budskap til velgerne: vi skal pumpe opp hver dråpe. Høyre og Ap har valgt side med industrien, og svarer hardt på angrepene.

- Oljemotstanderne har også fått bedre argumenter. Terje Søviknes kan raljere med MDG i radiodebatter, men får problemer når en oljeanalytiker som Tina Saltvedt i Nordea kommer med harde fakta. Lønnsomheten til norsk oljevirksomhet er faktisk truet framover. Problemene melder seg på flere kanter: stadig billigere sol- og vindkraft, bensin- og dieselforbud på trappene i stadig flere land, og nye, billigere utvinningsmetoder for olje og gass med kort investeringshorisont. Det går seks måneder å få igang fracking i USA, i Norge må selskapene ut på et 10-15 års maraton før oljen og gassen kan hentes opp. Hva ville du valgt som investor, hvis du måtte ta stadig mer hensyn til klimarisiko?

Og det er bare de økonomiske argumentene. Over det hele svever selvsagt Paris-avtalen, som vil ha oss under 2 grader oppvarming - men som foreløpig bare har nok planer til å stoppe oppvarmingen ved katastrofale 3,5 grader.

I kampens hete beveger politikken seg. SV og Venstres oljepolitikk, som bare er et par knepp mindre radikalt enn MDGs, blir nå moderat i forhold. Enda den er milevis unna regjeringens og Arbeiderpartiets ambisjoner om tilnærmet uinnskrenket letevirksomhet.

Store medier som VG og Aftenposten, som har forsvart oljeinteressene til nå, har begynt å skrive kritisk om oljeskatteregimet. Til og med interesseorganisasjonen Norsk olje- og gass, Norges kanskje mektigste lobbyorganisasjon, er på glid om klimarisiko.

Det kan virke som det er klimaforkjemperne som tjener på polariseringen. I innvandringspolitikken er det Frp som stadig har kunnet si velkommen etter. Nå blir det MDG som kan si «hva var det vi sa».