Kulturdebatten raser igjen, og denne gangen er det regjeringen som ruller ut de store kanonene. Finansminister Siv Jensen, kulturminister Linda Hofstad Helleland og kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen har alle advart mot hvordan innvandring truer norsk kultur. Men hva med norsk kultur er det innvandringen truer? Det har de tre større problemer med å svare på. Ofte ender det i en debatt om bestemte norske verdier, eller i runde begreper som «kulturarv».

Selv mener jeg fundamentet i kulturen vår bygger på naturen. Og når naturen endrer seg, så truer det også kulturen og tradisjonene våre. Innvandrere kan lære seg å filletere fisk. Men om fisken forsvinner helt og holdent, forsvinner fiskeritradisjonene. Derfor syns jeg det er så rart at de sterkeste innvandringskritikerne også er de som tar lettest på klimatrusselen.

Sammenhengene mellom kultur og natur har vært kjent helt siden den amerikanske antropologen Julian Steward utviklet sine teorier om kulturell økologi på midten av 1950-tallet.

Det handler enkelt sagt om at miljøet vi lever i påvirker hvem vi er. Eksempelvis har sesongvariasjonene og steppene i Mongolia vært avgjørende for hvordan folket der utviklet en nomadisk tradisjon med bruk av hester. Denne måten å livnære seg på har igjen påvirket kulturen og identiteten deres. Rundt Middelhavet har man utviklet en matkultur knyttet til vin, ettersom man lever i et område egnet for vindyrking. I Norge har vi ingen tradisjon for vin, blant annet fordi det har vært vanskelig å dyrke fram vindruer.