Kulturdebatten raser igjen, og denne gangen er det regjeringen som ruller ut de store kanonene. Finansminister Siv Jensen, kulturminister Linda Hofstad Helleland og kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen har alle advart mot hvordan innvandring truer norsk kultur. Men hva med norsk kultur er det innvandringen truer? Det har de tre større problemer med å svare på. Ofte ender det i en debatt om bestemte norske verdier, eller i runde begreper som «kulturarv».
Selv mener jeg fundamentet i kulturen vår bygger på naturen. Og når naturen endrer seg, så truer det også kulturen og tradisjonene våre. Innvandrere kan lære seg å filletere fisk. Men om fisken forsvinner helt og holdent, forsvinner fiskeritradisjonene. Derfor syns jeg det er så rart at de sterkeste innvandringskritikerne også er de som tar lettest på klimatrusselen.
Sammenhengene mellom kultur og natur har vært kjent helt siden den amerikanske antropologen Julian Steward utviklet sine teorier om kulturell økologi på midten av 1950-tallet.
Det handler enkelt sagt om at miljøet vi lever i påvirker hvem vi er. Eksempelvis har sesongvariasjonene og steppene i Mongolia vært avgjørende for hvordan folket der utviklet en nomadisk tradisjon med bruk av hester. Denne måten å livnære seg på har igjen påvirket kulturen og identiteten deres. Rundt Middelhavet har man utviklet en matkultur knyttet til vin, ettersom man lever i et område egnet for vindyrking. I Norge har vi ingen tradisjon for vin, blant annet fordi det har vært vanskelig å dyrke fram vindruer.
Men også norsk kultur er formet av naturen. Vi har uvanlig sterke fiskeritradisjoner og et spredt bosettingsmønster. Helt fra Tor fanget Middgardsormen på kroken, til Johan Boyer skrev om den siste viking, har mytene og eventyrene våre vært hentet fra havet. Vi har trebåtfestivaler, sildajazz, føling i fjæra, Hurtigruta minutt for minutt og sommerferie i båten. Omtrent hver eneste holme langs norskekysten har vært bosatt av folk. Samtidig har høye fjell og dype fjorder skapt et land med uvanlig mange dialekter, bunader og ulike tradisjoner.
Ski, kanefart og hopprenn har definert oss som nasjon. Birkebeinerne tok på seg ski da de skulle redde Håkon Håkonsson over fjellet. Nansen og Amundsen er nasjonale ikoner. Og da Norge skulle arrangere OL i 1952 ble ikke OL-ilden tent i Olympia, men i Morgedal. I et uvanlig stunt for å befeste Norge som vintersportens vugge, ble OL-ilden tent i grua til Sondre Nordheim. Snøen skaper fellesskap: Hvor var du da Oddvar Brå brakk staven? Det er påskeferie i fjellet og sommerferie ved kysten.
Nå trues alt dette, ikke av innvandring, men av klimaendringer. I disse dager kan du se en dokumentarfilm på kino om hvordan ungene i Lofoten og Vesterålen vokser opp med å skjære torsketunger. Det har ungene i den delen av landet gjort i århundrer. Men om klimaendringene får fortsette, kan vi vinke farvel til det hele. Hvorfor? Jo for skreien i Lofoten er del av en lang næringskjede som strekker seg helt opp til isen i Arktis. Og isen i Arktis er i ferd med å forsvinne. I bunnen av den arktiske næringskjeden finner vi de såkalte isalgene, som lever under isen.
Disse er viktig føde for ishavsåta, som igjen er viktig føde for større fisk, som beites av større dyr, torsk og mennesker. Om isalgene forsvinner, eller sesongen for oppblomstring av planteplankton forskyves, kan det få store konsekvenser for resten av næringskjeden.
Isalgene krever en temperatur på -1,7 til -1,8 grader celsius for å leve. En liten stigning i vanntemperaturen er nok til at de dør. Når isen forsvinner, forsvinner derfor isalgene, og med dem dyreplanktonet som fiskene beiter på. Undersøkelser fra Havforskningsinstituttet viser at mengden dyreplankton i havet utenfor Norge og Finnmark er mer enn halvert på 15 år. Slik kan en hel næringskjede klappe sammen, hele veien til Lofoten. Da blir det ikke mye torsketunge-skjæring i Vesterålen.
Og det er ikke bare i Lofoten fisken kan forsvinne. For langs resten av kysten vår er sukkertaren, et viktig oppvekstområde for mange fiskeslag, i ferd med å dø. Forsvinner den, står fiskeriressursene våre i alvorlig fare. Igjen er årsaken høyere temperaturer i havet. Skisesongen har blitt kortere og kortere. I år fikk ikke folk i Oslo snø før i februar. I Fredrikstad, der jeg selv vokste opp, kommer det knapt snø lenger. Samtidig sprer tær og busker seg i det norske snaufjellet. Om vinteren pakker snøen seg hardt rundt buskene, noe som skaper problemer for reinsdyrene, som ikke klarer å skrape fram mat.
Klimaendringene kan rasere norsk natur og gjøre den spredte bosettingen vanskeligere. Når snøen blir borte, forsvinner skitradisjonene våre og om kystfiskeren ikke lenger får fisk, forsvinner fiskeritradisjonene. Er det ikke rart at dette ikke bekymrer kulturforkjemperne i Frp? De skriker opp når det kommer noen krigstrøtte flyktninger fra Syria, men levner klimakrisen knapt en tanke. Samtidig leverer de et jordbruksoppgjør som forsterker sentraliseringstendensen, avvikler flere bygder og ødelegger norsk seterkultur. Er det å ivareta norsk kultur?
Innvandringskritikerne vil gjerne framstille det som om vi nordmenn besitter bestemte verdier som tilstrømmende folkeslag ikke har, enten det er en bestemt likhetstankegang, ytringsfrihet, eller annet. En kan gjerne diskutere hvorvidt disse verdiene er unike for oss nordmenn, men uavhengig av om de er det eller ikke, så er verdier noe man kan lære seg. Endringene klimaet påfører oss er irreversible. Stiger den globale gjennomsnittstemperaturen med to til tre grader, vil det påvirke landet vårt for alltid. Derfor finner jeg det underlig at kulturforkjemperne i Frp ikke er like bekymret for klimaendringene.
Teksten er en kortversjon av et innlegg i tidsskriftet Samtiden.
