Klimaets gode fiende

Klimasaken er for tapere. Det taper vi alle på, skriver Sigve Indregard.

ANDRE INTERESSER: Da klima et kort øyeblikk dukket opp i partilederdebatten mandag kveld, fant Jens og Erna kjapt en måte å legge den død. Foto: NTB Scanpix
ANDRE INTERESSER: Da klima et kort øyeblikk dukket opp i partilederdebatten mandag kveld, fant Jens og Erna kjapt en måte å legge den død. Foto: NTB ScanpixVis mer
Meninger

«Vår tids viktigste sak», blir det sagt. Men da klima et kort øyeblikk dukket opp i partilederdebatten mandag kveld, fant Jens og Erna kjapt en måte å legge den død.

Det er forståelig. Ser vi på meningsmålingene, er det nærliggende å konkludere med at klimasaken er for tapere. Miljøorganisasjonenes gjennomgang av partienes klimapolitikk viser at alle de gode klimapartiene har en oppslutning på under sju prosentpoeng. De tre som får dårligst karakter - Høyre, Ap og Frp - er også de tre desidert største. Glem klima om du vil ha høy oppslutning, vil kynikeren lese ut av dette.

Men en slik analyse feiltolker selvforståelsen blant fotfolket i Høyre og Ap. Der miljøorganisasjonenes gjennomgang bare fant små forskjeller i nyansen av olje-svart, ser Ap- og Høyrefolk en avgrunn mellom seg selv og Frp.

Den avgrunnen har et navn: troen på menneskeskapte klimaendringer.

Frp har et anstrengt forhold til dette spørsmålet. Partiledelsen har forsøkt å kjøre slalåm mellom velgere som foretrekker å høre budskapet «alt går bra, fyll opp tanken», og et stadig sterkere ønske om å ta plass ved Kongens, og ikke minst Erna Solbergs, bord.

Frp's vingling har vært en uimotståelig fristelse for de etablerte partiene. Ved å terpe på hvor uansvarlig Frp er, kan de selv framstå ansvarlige, uten å måtte innføre et eneste, upopulært tiltak. De slår inn vidåpne dører ved å påpeke at menneskeskapte klimaendringer er virkelige, omfattende og farlige. Og i motsetning til Frp, som ikke mener endringene finnes, er vårt parti veldig bekymret. Se, så ansvarlige vi er.

Som Ludvig sier i Shakespeares «Henrik den femte»: «Det gagnar best å tru fienden større enn han ser ut til».

Forrige uke forsøkte miljøvernminister Bård Vegar Solhjell å overtale tilhørerne om at Ketil Solvik-Olsen, Frp's miljøpolitiske talsmann, ikke egentlig representerer Frp. Solvik-Olsen er høyremann, mente Solhjell, og for én gangs skyld var dette ment som en æresbetegnelse.

Hvorfor? Fordi Solvik-Olsen tar klimaproblemene på alvor, fordi han anerkjenner at menneskeskapt endringer finnes, og at det er nødvendig å gjøre tiltak. Dermed undergraves en sentral pilar i regjeringens klimaretorikk, nemlig at «Frp er mye verre».

I virkeligheten er det ikke Fremskrittspartiet som står i veien for å kutte i klimagassutslippene, men en logikk like klar som vannet der polisen en gang var: Utslipp og forbruk er ubønnhørlig koblet sammen. Skal man kutte så det monner i utslippene, må vi akseptere lavere forbruk.

Men lavere forbruk er ingen valgkampsak. Siden årtusenskiftet har norske husholdningers forbruk økt med mer enn 50 %. Det er våre smarttelefoner, feriereiser, båter, hytter og mikrobryggeri-øl. Å kutte i slikt er mindre fristende enn å foreslå ny E39.

I 2009 leverte et britisk offentlig utvalg en rapport om klimautfordringene. Rapporten forklarer avstanden mellom holdning og handling med begrepet «forbrukerkulturens jernbur». Selv om vi skulle ønske å kutte i forbruket og sette naturens tæring etter næring, er det ikke mulig. Våre økonomiske og politiske systemer er avhengige av vekst.

Historien støtter rapporten. Det finnes knapt eksempler på stabile demokratier i vedvarende økonomisk tilbakegang. En aktiv politikk for null vekst vil skape arbeidsledighet og kapitalflukt. En politikk for å redusere økonomien vil kaste landet ut i kaos, der stikkordene er deflasjon og full stopp i investeringer.

Alternativene til kutt i veksten er heller ikke lovende. Vi kan drømme om ny teknologi som kan rense utslipp eller redusere karbon-fotavtrykket i forbruksvarene. Men der økonomien er mer enn doblet tretti år, har karbonutslippene per krone bare gått ned med en knapp firedel.

Uten sterk politisk styring av prisen for utslipp, er det usannsynlig at teknologien vil hente inn veksten og dermed stoppe økningen i utslipp, langt mindre redusere dem.

Skal utslippene ned, må logikken legges om. Vi må la politikken gripe inn i markedet, og belønne atferd som er karbonfri, og straffe atferd som ikke er det. Vi må la mer av veksten bli til fritid, i stedet for kjøpekraft. Vi må stenge ned bedrifter som er utslippsverstinger. Vi må påtvinge bedrifter og borettslag kostbare ombygninger til lavutslippshus. Og vi må la olje og gass ligge. For å nevne noe.

Alle med antydning til politisk ryggmargsrefleks forstår at disse endringene vil koste dyrt for partiet som foreslår dem. Da er det mer fristende å fortsette terpingen på Frp's uansvarlighet.

Om ikke annet kan de trøste seg med at de var anstendige nok til å tro dem som fortalte hvor galt det ville gå.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen?

Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukens viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag. Nyhetsbrevet kan inneholde annonser. Du kan når som helst melde deg av.