Klimaglamour

Filmstjernen Uma Thurman stiller uten sminke og noe hverdagslig, varmt og godt kledd i hvit strikkelue på Gardemoen. Presseklar og nysminket kan hun fortelle at hun er rede til å ta bøter. Selv har hun begynt å kildesortere. (Dagbladet.no, 11.12.2007). En annen Hollywoodstjerne, Brad Pitt bygger miljøvennlig og sjokkrosa for de orkanrammede i New Orleans (kjendis.no 04.12.2007). Her hjemme ser jeg ikke bort fra at finansmannen Peter Stordalen lufter kroppen i økoklær fra norske klesdesignere som Arne & Carlos.

Klimaglamouren får derimot en journalist som Marie Simonsen til å sette Nobel Fredspris, filmstjerner og offentlig grining a la Sharon Stone i halsen. Som for mange andre blir klimaglamouren og Hollywoodstjernene til noe som ligger i andre enden av skalaen enn hva en kan forvente av en fredspris, miljøvern og klima og sånt. Simonsen klandrer derfor dagens Hollywoodstjerner for tilrane seg verdigheten og alvoret som hører klimaspørsmålet og fredsprisen til, for «... når du kan toppe det med det aller hotteste, global oppvarming, er ikke stjernene vanskelig å be» (Dagbladets Magasin 15.12.2007).

Klima er blitt hott, og Hollywood og Nobel Fredspris henger kanskje ikke helt sammen. Heller ikke Peter Stordalen og Steinar Lem, for den saks skyld. Og det blir ikke bedre av at årets fredsprisvinner Al Gore, en pomadekjemmet middelaldrende amerikaner i dress og med enorm innflytelse – en slags Goliat – snakker som han skulle være en norsk Natur- og Ungdommer. Kanskje heller ikke at Victor Nordmann ved å gi til kjenne at bil er avleggs og SUV på grensen til å være harry, nærmest har meldt pass i høyrepolitikken. Det har blitt uorden i de kulturelle rekkene. Kategoriene roter seg til for tiden

De klassiske kulturbaserte skillelinjene innen norsk politikk er i ferd med å viskes ut, når blårussen i dag ser ut til å ta til orde for miljøvennlige løsninger. På samme tid som klimaspørsmålet sin vei til catwalken og klimaglamouren viser at miljøverninteressene i dag er i ferd med tre ut av de nye sosiale bevegelsene for å bli absorbert i mainstream. Klima ser ut til å ha blitt til samtidens gullstandard. Det er ikke bare Yara og Mercedes som i sine finmaskede reklamer derfor prøver å slå mynt på noen av de hotteste samtidskulturelle verdiene. På miljølitteraturens vegne har Knut Nærum blitt den nye Ambjørnsen. Boken Monster har pingviner, dramatikk og isbjørner uten is som location heller enn Oslo S som under Pelle og Proffen sitt tiår. På lik linje med Uma Thurman, Brad Pitt og sikkert også Mette Marit har Knut Nærum derfor blitt til talsmann for en av samtidens store miljøfortellinger. Denne handler om klima, og ikke lenger så mye om giftskandaler og forurensning. Fra å tilhøre noen eksklusive grupperinger sine forståelsesrammer kan klimaspørsmålet i dag se ut til å ha blitt til allemannseie og irriterende nok for mange – også til en allemannsgreie.

På samme tid som klimaspørsmålet populariseres, medialiseres klimabudskapet. De fleste saker kan om ønskelig vinkles og pareres med en eller flere spørsmål om eller til klima. Klima renner inn og fyller de mediale hulrommene. Kreativiteten er derfor stor når det gjelder forslag til hva som kan spare miljøet og fange CO{-2}. Media sitt budskap er at vi må endre hverdagen og livsstilen vår – i lys av klimaspørsmålet, gjerne kvitte oss med bilen, kjøre med sparepære og innlosjere en eller flere trekkhunder. Gjennom den mediale framstillingen er det interessant å legge merke til hvordan hverdagen på ny blir satt på dagsordenen. I kjølvannet av designkjørtiåret tematiseres hverdagen nå i større grad moralsk. Og mange av oss trives med disse livsstilsendringene. De gir oss holdepunkt og skaper mening, om enn på bakgrunn av en noe intrikat systemtankegang. Noen blir derfor skuffet når: «Klimaforskeren Pål Prestrud advarer mot å gjøre klimakampen til et moralsk spørsmål om hvordan du lever ditt liv» (Dagbladets nettutgave 20.12.2007). Nå når vi følte oss midt i vinden. I stormen. Nå når vi på ny hadde funnet meningen med hverdagen og var nærere Hollywood og stjernehimmelen enn noen gang.

Det blir varmere. Polene vil smelte. Havet stige. Økt temperatur vil føre til større fordamping og dermed mer nedbør. Vi vil se stormer og orkaner vi aldri har sett maken til. I løpet av et tidsrom på snart 50 år har m.a.o nedbrytingen fra millioner av år blitt hentet opp og frigjort fra fortidens mørke hull og svarte dyp. På slutten av 1970-tallet da det norske oljeeventyret var et faktum, er det interessant å merke seg hvordan bekymringene verken gjaldt klimaspørsmålet eller global oppvarming, men gjaldt lokalbefolkningen sine rettigheter til naturressursene til vanns og til lands, som det gjerne heter. Mens 1970-tallets miljøfortelling handlet om ur- og lokalbefolkningen, 1980-tallets og Pelle og Proffen sitt tiår om forurensning og giftskandaler, handler altså dagens miljøfortelling om CO{-2}, global oppvarming og klima. Miljøspørsmål vil derfor hele tiden stå i dialog med samtidskulturen og de aktuelle hendelsene i denne samtiden. Det er kanskje ikke så rart at «klimakritikerne» og de som ikke tror noe særlig på klimakrisen derfor virker litt passé. De har kommet ikke bare i den naturvitskaplige bakleksa, men også i den samtidskulturelle bakevja.

Parallelt med at klimabuskapet populariseres og medialiseres skjer det en demokratisering av den naturvitenskaplig kunnskapen og faktagrunnlaget som dagens miljøspørsmål bunner i. Klima, drivhuseffekt og klimagasser og CO{-2} er i bunn og grunn svært abstrakte problem. De er uforståelige for folk uten naturvitenskaplig spisskompetansen. CO{-2} er kun en fargeløs og usynlig gass, riktig nok har den en svak syrlig lukt. I naturens kretsløp er det derfor CO{-2} gassen som i første rekke sørger for at tilværelsen alltid har en eim og smak av råttenskap. Den er et biprodukt av nedbrytingen av døde organismer. De tre siste tiårene har klimaspørsmålet naturlig nok blitt ført internt mellom klimaforskere. Parallelt har spørsmålet om klima ligget latent hos miljøbevegelsen. I 1997 valgte norsk miljøbevegelse likevel å pakke ut og åpne opp klimaspørsmålet. Gasskraftsaken var et faktum. Gjennom å lansere en ny norsk miljøpolitisk storaksjon satte miljøbevegelsen ettertrykkelig spørsmålet om klima på det offentlige sakskartet.

Norsk miljøbevegelse har hele tiden kjent til utfordringen, de har visst at spørsmål om klima, drivhuseffekt og CO{-2} er abstrakte problem. Dagens klimadebatt handler derfor ikke kun om naturvitenskaplige fakta. Disse må formidles. De må kulturaliseres. Siden tidlig 1990-tall har miljøbevegelsen gått rundt med en smak av forråtning på tungespissen som vi andre ikke har hatt kunnskap nok til å kjenne til. Men nå kjenner vi den vi også, og med en ny tilleggssmak av klimaglamour.