MÅ BLI FLINKERE: Norske klimaaktivister må bli flinkere til å drite ut meningsmotstanderne, hevder Tuftebarten. Her er Heikki Holmås (SV), Nina Jensen (tidligere WWF) og Rasmus Hansson (MDG) under en demonstrasjon utenfor Stortinget. Foto: Vidar Ruud / NTB scanpix
MÅ BLI FLINKERE: Norske klimaaktivister må bli flinkere til å drite ut meningsmotstanderne, hevder Tuftebarten. Her er Heikki Holmås (SV), Nina Jensen (tidligere WWF) og Rasmus Hansson (MDG) under en demonstrasjon utenfor Stortinget. Foto: Vidar Ruud / NTB scanpixVis mer

Klimakampen vinnes ved å drite ut motstanderen

Det er bare fantasien som setter grenser for hvordan utdritingen skal foregå.

Meninger

Det hardner til i klimakampen. Begge sider er enige om at nok er nok, men man er ikke enige om hva det er nok av. De i Ja til bilen-gjengen synes det er nok avgifter og bomstasjoner. Vi i Nei til bilen-gjengen synes det er nok CO₂-utslipp. Men hvordan skal vi vinne klimakampen?

Spaltist

Tuftebarten .

Anonymt twitter-fenomen, som boltrer seg i langtekst hos Dagbladet. Har blant annet spådd at Rosenborg rykker ned i Adecco-ligaen og at Donald Trump får Nobels Fredspris i 2017.

Jeg tror svaret er å drite ut motstanderen. Når en rogalending sier at bompengene gjør privatøkonomien vanskelig, så ler vi hånlig. Når en Frp-er sier at hun trenger bilen i hverdagen, til jobb og skole og SFO og handleturer og korpsøvinger, så rister vi på hodet av sutringa hennes og ber henne ta trikken som vanlige folk. Når en Senterparti-velger fra Oppland sier at kollektivtilbudet i grisgrendte strøk er for dårlig til å erstatte bil, så kaller vi ham tilbakestående eller bondeknøl eller en tilbakestående bondeknøl. Og ber ham flytte til byen.

Det er bare fantasien som setter grenser for hvordan utdritingen skal foregå. Voksne klimakjempere kan himle med øynene når kollegaer eller onkler sier noe dumt. Yngre aktivister kan lage memes og gifs. Vi kan alle være flinkere til å bruke hersketeknikker. Det viktigste er at den store delen av befolkningen som ikke stemmer på grønne partier forstår at de er dumme. Om vi virkelig ønsker et grønt skifte, er det en forutsetning at vi skyver disse menneskene fra oss og får dem til å mislike alt som smaker av klima.

Michelle Obama sa en gang «when they go low, we go high». Det er et fint prinsipp. Men et enda bedre er «when they go low, we go low». Det rimer til og med. Siden Jarle Aabøs tekstkrigere har valgt en ganske lav linje i debatten, er lista lagt i ankelhøyde og det bare å kaste seg inn i debatten.

Et annet slagord med opphav i Det hvite hus er «either you are with us, or you are with the terrorists». Her mener jeg norske klimaaktivister har mye å lære. Vi må tvinge alle til å ta side. Alle som ikke er enige med oss i sak, tilhører den andre siden – terroristene – og er fritt vilt på internett. Det finnes ingen mellomting i klimakampen. Det er den gode siden, som redder jorda hver dag, og klodekokerne som bor på byggefelt og stemmer på styringspartiene.

Hvis et grønt skifte skal skje, må hele systemet legges om. Og systemet er oss, altså samfunnet. Nettopp derfor er klimakampen tjent med at vi forteller en stor gruppe mennesker at de går baklengs inn i framtiden når de klager over bompengesatsene. Når fellesskapet går opp i liminga, og vi ser den samme splittelsen i klimakampen som vi har fått i innvandringsdebatten, da blir det mye lettere å omsette ideer til faktiske samfunnsendringer.

Noen vil kanskje hevde at vi bør bli bedre til å lytte til hverandre i Norge. At man blir bedre i stand til å forstå andre ved å høre om deres frykt for å miste jobben, eller deres bilavhengige hverdagslogistikk. Dette mener jeg er farlig. Jeg vil heller slå et slag for gode, gammeldagse fordommer. Jo mindre vi vet om de andre, jo enklere blir det å drite dem ut. Jo mer vi snakker selv, jo mindre slipper vi å lytte.