FOR PLOG: - Det er noen veldig få teknologier i landbruket som har vist seg å være skalerbare og gi fordeler praktisk talt verden over. Plogen er en av dem, skriver artikkelforfatteren. Foto: Frank May / NTB scanpix
FOR PLOG: - Det er noen veldig få teknologier i landbruket som har vist seg å være skalerbare og gi fordeler praktisk talt verden over. Plogen er en av dem, skriver artikkelforfatteren. Foto: Frank May / NTB scanpixVis mer

Klimakrisen kommer dessverre ikke til å løses av noen grønnsaksbed

Det skal bare helt elementære mattekunnskaper til for å forstå at det kildene til Lønning og Sjuve påstår er helt urealistisk.

Meninger

Kokk og matskribent Christopher Sjuve kan i Dagbladet fortelle oss at klimakrisen er avblåst og at bønder kommer til å bli søkkrike i artikkelen Ny viten: Elizabeth og Pauls grep kan avblåse klimakrisen i Norge. Sjuve har tydeligvis vært på vekkelsesmøtet av en lanseringsfest for Jordboka til sosiologi-professor Dag Jørund Lønning der dette ekteparet fra USA som praktiserer denne revolusjonerende metoden for matproduksjon holdt foredrag.

Spaltist

Øystein Heggdal

er agronom med bachlorgrad i miljø og naturressurser fra NMBU i 2007. Jobber som journalist i fagbladet Norsk Landbruk. Uttalt tilhenger av GMO (genmanipulering) og teknologiske nyvinninger i landbruket.

Siste publiserte innlegg

Prinsippet er nemlig såre enkelt kan Sjuve fortelle oss. Det er å slutte å pløye (ikke «å ploge» som det står i artikkelen) så vil jorda binde nok karbon til å nulle ut de menneskeskapte CO2-utslippene. I tillegg vil gårdbrukerne tjene 20 ganger så mye per arealenhet.

Men finnes det tall, statistikk og forskning for å underbygge disse påstandene?

Kort svar; Nei.

La oss gjøre unna det som er korrekt med en gang, for det er ikke spesielt mye. Det er fullt ut mulig å heve innholdet av organisk materiale i jorda litt ved endret jordbearbeiding eller endret produksjon. Eksempel der du går fra ettårige vekster som potet eller hvete og til flerårig eng, eller der du går fra intensiv jordbearbeiding til redusert jordbearbeiding.

I USA dyrkes nå rundt 35 prosent av jorda i systemer med redusert jordbearbeiding og FNs miljøprogram UNEP har regnet ut at det har hjulpet USA å fange og lagre karbon tilsvarende 241 millioner tonn CO2 siden 70-tallet. Eller tilsvarende mengde CO2 som USA slipper ut på 22 dager. Det er vel og bra, men ikke helt «en løsning på klimaproblemet».

Sjuve og Lønning har imidlertid ikke forholdt seg til sånne storskala eksempler. De har tatt tall fra en enkelt gård i USA, Singing Frogs Farm (SFF) til ekteparet Paul og Elizabeth Keiser. De dyrker grønnsaker i senger på friland som leveres til folk som abonnerer på matkasser fra dem. SFF opplyser at de har klart å øke innholdet av organisk materiale på disse jordflekkene fra 2,4 prosent i 2007 til 8 til 11 prosent i 2017. Gården er på totalt 30 dekar, hvorav rundt 10 dekar brukes til å dyrke grønnsaker på der de tilfører 15 tonn kompost per dekar per år. Ett dekar er 1000 kvadratmeter, det samme som et mål.

Så påstanden om at de ikke kjøper inn gjødsel stemmer jo da åpenbart ikke. De kjøper inn gjødsel, men den er i form av kompost og ikke i form av mineralgjødsel.

15 tonn kompost per dekar per år er mye. En vanlig tildeling av husdyrgjødsel i Norge er på fire tonn per dekar, og den har et tørrstoffinnhold på fem prosent. Hvis vi regner med at kompost har 70 prosent tørrstoff vil det si at Singing Frogs tildeler 50 ganger så mye organisk materiale per dekar som en vanlig norsk husdyrgård. 10 tonn organisk materiale per dekar, kontra 200 kilo per dekar. Det er klart innholdet av organisk materiale øker.

Og hvor skal all denne komposten komme fra? Singing Frogs innrømmer selv at de i hovedsak kjøper inn komposten (som består blant annet av oppmalte hønsefjær) de bruker, men noe sånt vil jo ikke være mulig om vi oppskalerer alle gårder i verden til å drive sånn. Vi må altså da dyrke en plante ett sted bare for å høste og kompostere den og tilføre den til åkeren vi vil øke karboninnholdet i. Hvis vi dyrker mais, som er en av de mest høytytende plantene i verden, er det med maks innsats (masse kunstgjødsel og plantevernmidler) mulig å høste rundt fem tonn plantemateriale per dekar. Hvis vi er hyggelige og runder oppover trenger vi to dekar med kompost-produksjon per dekar vi skal øke karboninnholdet i jorda tilsvarende Singing Frogs Farm. Vi går altså to dekar i minus per dekar vi driver på dette viset.

De mener altså at ned til 30 centimeters dybde har karboninnholdet i gjennomsnitt økt med 0,7 prosent per år. På ett dekar har vi 300 kubikkmeter jord ned til 30 centimeter, som i snitt veier 1,6 tonn per kubikkmeter. Det er altså 480 tonn jord per dekar der karboninnholdet øker med med 3,36 tonn karbon per år.

Selv om vi tilfører fem tonn karbon gjennom kompost i tillegg til en ukjent mengde gjennom dødt plantemateriale fra det de dyrker der er dette ekstremt mye.

Agronom og jordforsker Andrew McGuire anslår at i størrelsesorden 85 prosent av alt organisk materiale som tilføres jorda omdannes fordi det brytes ned av mikroorganismer i løpet av relativt kort tid. Veldig liten andel blir til stabile organiske forbindelser i jorda. Men hva med forskningen av Rattan Lal som Sjuve viser til? Vel den viser en ganske annen historie. Lal skriver det kan være mulig å øke karboninnholdet i jorda med 50 til 100 kilo per dekar per år, et litt annet tall enn de 3360 kiloene Singing Frogs mener de klarer. Og det er om intensivt dyrkede jordbruksarealer går tilbake til flerårig eng.

Om vi ser på nyere forskning på temaet ligger deres anslag enda lavere. Jennifer W. Harden konkluderte i fjor det er mulig å fange og lagre mellom 10 og 70 kilo karbon per dekar per år. Vi er i størrelsesorden 1/50-del av hva Sjuve skriver om.

I denne store rapporten publisert i fjor oppsummerer noen av verdens fremste landbruks-universiteter forskningen på karbonfangst i jord og kommer på noenlunde samme intervall (side 63).

Men kan karbonfangst i jord binde opp noe av de globale utslippene? Vi mennesker slipper nå ut rett i overkant av 36 milliarder tonn CO2 per år, og siden starten av den industrielle revolusjon har vi sluppet ut rundt 2000 milliarder tonn. Hva om vi på alle jorder i hele verden simultant kunne økt karboninnholdet tilsvarende det meste som forskningen viser, hvor langt kommer vi da?

Først må vi vite hvor mye dyrkamark som finnes i verden. Hvis vi ser på ettårige vekster som utgjør hoveddelen av dietten vår i form av ris, soya, mais, hvete, bygg, potet utgjør de i følge Our World in Data et areal på 11 millioner kvadratkilometer. Flerårige vekster, i hovedsak eng og beite, men også kaffe, bomull, vindruer osv, dekker et areal på 40 millioner kvadratkilometer.

For å regne om fra karbon til CO2 må vi gange med 3,6; de 70 kiloene med karbon per dekar blir 252 kilo CO2 om vi bruker tallene fra Harden. Det går 1000 dekar på en kvadratkilometer og da er vi på 252 tonn CO2 per kvadratkilometer. Jordene det dyrkes ettårige vekster på kunne da i teorien fanget og lagret 2772 millioner tonn og de flerårige 10 080 millioner tonn, til sammen 12 352 millioner tonn. Eller 12,3 milliarder tonn som vil være 35 prosent av de årlige menneskeskapte utslippene.

Tenk litt på de rause antakelsene som er innebygd i dette regnestykket. Det krever at millioner av bønder verden over tar samme ideelle valg for sine jorder, på tvers av nedbørssoner, temperatur, jordtyper, teknologi, arbeid- og kapitaltilgang, kunnskapsnivå og styresett. Hvor mye kan vi realistisk forvente oss? 25 prosent eller 10 prosent av 12,3 milliarder tonn? Kanskje.

Vi må også huske at jorda etter en omlegging igjen vil opp nå et metningspunkt etter 10 til 20 år der karboninnholdet ikke øker. Det vil også være mulig at jorda taper alt dette karbonet igjen om dyrkingsmetodene legges om, eller eksempelvis under en tørkeperiode.

Og da har vi enda ikke sett på de økonomiske påstandene. Men vi må se på dem og.

«Bønder som benytter seg av metoden vil også tjene 20 ganger mer enn de som pløyer jorda i dag». skriver Sjuve. Nei, da så.

Ekteparet på SFF påstår de tjener 850 000 kroner per acre, eller 212 000 kroner per dekar på å selge grønnsaker. Om jeg forstår Sjuve rett betyr det at de har et overskudd på 212 000 kroner per dekar, altså er kostnader som arbeid, såfrø og innkjøp av kompost trukket fra. Og det bare ved å parkere plogen.

USAs bønder driver 1,6 millioner kvadratkilometer med jord kunne da i følge denne logikken hatt et overskudd på 336 trillioner kroner. Gitt at verdens totale BNP er på rundt 600 trillioner kroner ville dette vært et pent overskudd for amerikanske farmere.

Om vi skulle hatt et likt antall ansatte per dekar som SSF (1:1) ville det vært 1,6 milliarder mennesker ansatt i amerikansk landbruk.

Hvis vi skulle økt overskuddet per dekar 20 ganger ville det grovt sett bety at avregningsprisen for det vi produserer øker 20 ganger, og at de som leverer utstyr og tjenester til landbruket ikke øker sine priser. Vi skulle da hatt 60 kroner per kilo hvete, og en vanlig korngård i Norge ville hatt et overskudd på rundt fire millioner kroner.

Det går med tre kilo kraftfôr per kilo svinekjøtt, og det koster svinebonden rundt ti kroner i dag. Om planteproduksjon skulle hatt 20 ganger avregningsprisen vil kraftfôrkostnadene alene per kilo svinekjøtt være på over 200 kroner.

Jeg gir meg her.

Det skal bare helt elementære mattekunnskaper til for å forstå at det kildene til Lønning og Sjuve påstår er helt urealistisk. Det er mulig de klarer å gjøre dette på de 10 dekarene de driver, det er mulig de har kunder som betaler såpass mye for sine idealistiske grønnsaker at dette går rundt, og det er mulig det finnes et såpass stort oppland i California at de får tak i nok kompost hvert år. Men dette har ingenting med hva som er mulig i et globalt perspektiv. Dette er en moderne variant av «hvis ikke folket har brød kan de spise kake».

Problemet med bevegelsen som Lønning er en del av og som Sjuve opptrer som mikrofonstativ for er at de har tatt idé som i og for seg er et godt tiltak (redusert jordbearbeiding) og presenterer den som SELVESTE løsningen. Det er ingen kompromisser, ingen avveininger, ingen diskusjon. Her er løsningen. Og det er løsningen som løser alle andre problemer. Ingen plog. Ingen sprøyting. Ingen kunstgjødsel. Og vi løser klimaproblemet!

Det er noen veldig få teknologier i landbruket som har vist seg å være skalerbare og gi fordeler praktisk talt verden over. Plogen er en av dem. Et veldig praktisk og godt redskap til å bearbeide jorda for neste års såbed og for å redusere problemer med flerårig ugress, på tross av de åpenbare ulempene med å gjøre jorda mer erosjonsutsatt og føre til redusert moldinnhold i enkelte jordarter. En annen teknologi er plantevernmidler, da alle bønder verden over plages av ugras, sopp og insekter. En tredje er mineralgjødsel, også kjent som kunstgjødsel, fordi vi må tilbakeføre like mye næring til jorda som vi fjerner. I tillegg til grøfting, kalking, og maskiner.

Men ingen av disse er SELVESTE løsningen. Selv om drenering fører til 20 prosent økt avling er det ingen drenerings-fanatikere som tror drenering er selveste løsningen med stor L. Det er dessverre ingen taleføre og karismatiske drenerings-guruer som reiser verden rundt og snakker i adjektivhistorier om drensrør og deres rensende effekt på jorda. Selv om drensrør i det store bildet har gjort uendelig mye mer enn ekteparet Kaiser for å mette verden.

Det som irriterer meg mest med sånne panegyriske kronikker og bøker om jordbruksrevolusjoner, er at de underkjenner den revolusjonen vi har hatt i jordbruket og som fortsatt er underveis. Men den skjer noen få prosenter i året.

Ett kilo redusert fôrforbruk her, to kilo økt avling der, noen tonn færre kilo jord på avveie i Trondheimsfjorden eller en gradvis reduksjon av nitrogentap på grunn av bedre teknologi og agronomiske praksiser. Over 10, 15 eller 30 år utgjør dette enorme forskjeller.

Men disse fremskrittene er media og sosiologi-professorer tydeligvis blinde for. Det skal helst være totalitære radikale endringer og de skal skje raskt og involvere enorme arealer og et enormt antall mennesker.

Ingenting hadde gledet meg mer ett at vi i landbruket kunne ha reddet verden fra global oppvarming og klimakrise bare ved å parkere plogen. Men de fantastiske historiene til Lønning og Sjuve er bare fantastiske historier.

Klimakrisen kommer dessverre ikke til å løses av noen grønnsaksbed.