HOPPER AV I SVINGEN: Usher fotografert mens han vitnet i barnefordelingssaken som pågikk våren 2012, akkurat rundt den tiden han slapp «Climax», som er denne ukas #Vers.  (AP Photo/David Goldman, File)
HOPPER AV I SVINGEN: Usher fotografert mens han vitnet i barnefordelingssaken som pågikk våren 2012, akkurat rundt den tiden han slapp «Climax», som er denne ukas #Vers. (AP Photo/David Goldman, File)Vis mer

Klimaksfornekter

Var det en svanesang for senkapitalismen Usher sang, uten noensinne å komme til klimaks, på «Climax»?

Hvor dekadent kan opprinnelseshistorien til en popsang egentlig bli? Forestill deg følgende situasjon: en tidligere R&B-ungdomsstjerne har blitt voksen. Økonomisk sitter han godt i det, siden han i et heldig øyeblikk signerte en lovende YouTube-jypling ved navn Justin Bieber. Også hans egne album selger fortsatt godt. Men han føler nok på et behov for å komme mer i kontakt med tidsånden, han er jo snart over i andre halvdel av trettiårene, for pokker.
 
Så han hyrer inn en hipp DJ, her skal det lages «revolusjonær pop», serru! Under det første pitchmøtet forteller denne hipsterjyplingen (som i virkeligheten er en hel måned ELDRE enn vår tidligere barnestjerne!) en historie han mener kan danne et godt utgangspunkt for en låt. Om en gang han var ute i ørkenen i Las Vegas og hadde tatt peyote med en sinnsykt fin dame, og alt var bare helt perfekt, skjønner du, så perfekt at han visste at han kunne dø lykkelig der og da, samtidig som han følte på en tristhet fordi han visste at øyeblikket ikke ville vare og at (det løse) forholdet aldri ville bli bedre enn dette. «Skjønner du hva jeg mener? Eller... Har du hørt om det portugisiske uttrykket Saudade?»

Nei, jeg kødder ikke engang. Ifølge Diplo selv (vel, slik jeg i mitt hode utbroderer enkelte sentrale fakta i hans egen gjenfortelling), var dette det svært løse utgangspunktet for Ushers 2012-single «Climax». Det skulle ta to måneder i tre studioer i tre forskjellige delstater å fullføre låten, med hjelp av to profesjonelle låtskrivere og en ekstra produsent ved siden av Diplo og Usher selv. Det høres jo ut som en skrekkvisjon av moderne popmusikk, alt som er feil og dekadent med platebransjen i vårt tiår, gjør det ikke?

Artikkelen fortsetter under annonsen

Vel, selve låta gjør definitivt ikke det. Den er en sjelden kombinasjon av kommersiell og kunstnerisk triumf. 

 

Skjønt, noen stor hit ble den aldri. Nedre del av amerikansk topp tjue er ganske svakt til en Usher-single å være. Men jeg tar sjansen, litt før man egentlig kan dra noen slik konklusjon sikkert (for det vet man ikke før ca. tjue år senere), på å putte den inn i kategorien «ballade som aldri var en massiv hit når den kom ut, men som senere har festet seg i den kollektive bevistheten omtrent som om den var det, samtidig som den er uløselig nostalgisk knyttet til tidsånden fra den æraen den stammer fra.» Du vet, sånn som Nilsson «One» fra syttitallet, Korgis «Everybody's Got To Learn Sometime» fra åttitallet eller REM «Everybody Hurts» (utrolig nok aldri høyere enn en tjueniendeplass på Billboardlista!) fra nittitallet.

Det er noe så enkelt og formfullendt ved låta. Et vitalt motbevis (eller unntaket som bekrefter regelen?) til tesen «jo flere kokker, jo mere søl», slik man pleier å foraktfullt si om moderne popproduksjoner. OK, hvor mye av Diplos grunnidé som var igjen etter at Usher hadde filtrert dette gjennom sin egen pågående (og over gjennomsnittet traumatiske) skilsmisse og barnefordelingssak, skal være usagt -men kanskje like greit?

Og en av de viktigste kokkene har vi ennå ikke nevnt engang: samtidskomponist og Philip Glass-protesje Nico Muhly, som står for låtens usedvanlig smarte og subtile strykerarrangementer. I det hele tatt er de musikalske arrangementene forbausende subtile (særlig i forhold til hva Diplo etterhvert har blitt mer kjent for, for eksempel det maksimalistiske og glorete Major Lazer-prosjektet). I løpet av de to intense månedene låten ble formgitt, skal den på et tidspunkt også ha inneholdt et EDM-aktig take off, med massive 4/4 trommer i dobbelttakt. Som heldigvis ble fjernet. 

For det er akkurat her man finner kjernen i «Climax», i en usedvanlig formfullendt symbiose mellom tekst og musikk. Eller -symbiose og kontrast. For mens Usher synger om å være forbi et «Climax», er låten strukturert som en rekke a- og b-partier som bygger seg opp mot et musikalsk klimaks som aldri kommer, istedet sklir man bare rett over i den forsiktige starten på neste massive crescendo. Det er en slags sofistiskert ekstremversjon av det tidlige tiårets EDM-og dubstep/«brostep»-bølger, musikk hvor de ekstravagante oppbygningene ble viktigere enn selve take off-et, klimakset om du vil.

Et klimaks som her er fullstendig fraværende, som en slags logisk konsekvens. I det øyeblikket man oppnår tilfredstillelsen er man allerede på vei videre, dog med en slags tristesse, en «Saudade» om du vil, for det som kunne ha vært. Det er igrunnen et perfekt bilde på den senkapitalistiske samfunnsordningen, og på kjærlighet under senkapitalismen. En umettelig higen som aldri kan bli tilfredstilt, som dømmer oss til ulykkelighet, forkledd under et tynt lag av en slags new age-aktig vagabond/backpacker-retorikk. «Hey, la oss ta peyote i ørkenen sammen før jeg må rekke helikopteret til neste casinosuperklubb-spillejobb.»

En iskald virkelighet, men skildret med all den menneskelige varme som stemmen til Usher besitter -og har du noensinne sett en popsanger putte så mye skjebnetung dramatikk i enkle, deskriptive håndbevegelser som Usher gjør i den medfølgende videoen? Klimakset uteblir, men prøv å danse til denne som sistelåt på et svett dansegulv på en trang liten klubb, enten det er alene, med noen du elsker eller med noen du engang har elsket, så skjønner du hva grekerne mente med katarsis.