COP21: Det er neimen ikke så lett med disse klimakvotene, skriver Aksel Braanen Sterri.  AFP PHOTO / POOL / LOIC VENANCE
COP21: Det er neimen ikke så lett med disse klimakvotene, skriver Aksel Braanen Sterri. AFP PHOTO / POOL / LOIC VENANCEVis mer

Klimakvoter til bry

Kan vi kjøpe oss ut av klimaproblemet?

Kommentar

Klimakvoter, om det er EUs ETS, FNs CDM, eller en ny TCAF, skaper mye furore.

På den ene siden står regjeringa og samfunnsøkonomene. De mener markedsløsninger må til for å få ned klimagassutslippene. På den andre siden står miljøbevegelsen. De mener dagens klimakvoter både er urettferdige og ineffektive.

I teorien har regjeringa rett og miljøbevegelsen feil. Det er de globale klimagassutslippene som må ned, ikke de norske eller svenske. Klimakvoter gjør det mulig for land eller bedrifter å kutte klimagassutslippene billigere andre steder.

De pengene vi sparer kan brukes på investering i fornybar energi eller ytterligere klimakutt. Vinn-vinn. Det er elementær økonomisk logikk.

Men som kjent er ikke virkeligheten alltid som i lærebøkene. La oss derfor se på de konkret ordningene.

Det nyeste tilskuddet fra klimaforhandlingene i Paris er The Transformativ Carbon Asset Facility (TCAF).

Ordningen er initiert av Norge, Sveits, Tyskland, Sverige og Verdensbanken. Den går ut på å finansiere investeringer i fornybare og effektive løsninger for å få ned utslippene i utviklingsland.

Så lenge TCAF bare er et bistandsprosjekt klager ingen. Men statsminister Erna Solberg har også åpnet for at vi kan bruke ordningen som kvoter for å slippe å kutte hjemme, om vi ikke får på plass en avtale med EU.

Uansett vil vi skrive av investeringene for å bli klimanøytrale innen 2050. Mye tyder på at miljøbevegelsen har grunn til å være skeptiske.

TCAF likner nemlig mye på FNs grønne utviklingsmekanisme, CDM, som Norge i lang tid har brukt til å skrive av investeringer i andre land på eget klimaregnskap.

Ordningen har kuttet utslipp og bidratt til investeringer i fornybar energi i u-land. Men den har også store svakheter.

Vi vet ikke om våre investeringer har bidratt til å redusere den totale mengden klimagassutslipp. Vi har heller ingen garantier for at pengene våre går til det de skal. EU har derfor vendt ordningen ryggen.

Problemet ligger i utformingen av kvoteordningen. For at et kvotemarked skal fungere må vi kunne avgjøre om investeringene 1) ikke hadde blitt gjennomført uten vår finansiering, 2) reduserer utslippene og 3) ikke bare fører til flere utslipp andre steder.

CMD feiler på alle punkter og det er en alvorlig fare for at TCAF vil havne i samme fella.

Som Stig Schjølset i Point Carbon påpeker i Dagens Næringsliv har de færreste av u-landene varslet et tak på sine utslipp. Og selv om TCAF skal bli mer resultatbasert, er det fortsatt iboende vanskelig å vite om resultatene av investeringene er bedre enn de ellers ville ha vært. Alt avhenger av utformingen.

Den samme lærdommen kan vi trekke av EUs såkalte ETS, Emission Trading Scheme. EUs kvotemarkedet har eksistert siden 2005 og vi er nå inne i tredje runde. Norge har vært med siden 2008.

Det fungerer slik at de som forurenser mer enn kvotene de besitter tilsier, er nødt til å kjøpe flere kvoter i markedet. De som slipper ut mindre enn kvotene gir dem rett til, kan selge dem. Det gir et insentiv til å kutte utslipp. Høye utslipp koster og kutt gir en måte å tjene penger på.

EUs styrke over CMD og TCAF er at de har satt en ramme for totale utslipp, målt i tonn produserte CO2-utslipp. Bare på den måten kan en sikre at utslippene kuttes.

Likevel har resultatene vært beskjedne. Det er finanskrisen og ikke kvotesystemet som har ført EU på rett vei.

Feilen er ikke iboende i systemet, men skyldes politiske valg. Utslippstaket ble satt for høyt. Når finanskrisen førte til redusert produksjon og energieffektive tiltak kom på plass, ble kvotene i tillegg altfor billige. Å forurense ble for billig til å stimulere til mer klimavennlig atferd.

En annen grov feil EU gjorde var å gi bort gratis retten til å forurense, til bedriftene. En bedre måte ville vært å la bedriftene by på kvotene, med en minstepris på kvotene.

En auksjon ville gjort bedriftene mer innstilt på å unngå kostnadene ved å kjøpe flere kvoter. Det ville dermed gitt lavere utslipp, samtidig som det ville gitt penger i kassa. De kunne vært brukt på investeringer i fornybar energi.

Lærdommen er: Skal en først bruke markedet til å kutte utslipp, må uønsket atferd komme med en pris som avskrekker. Er kvotemarkedene dårlig utformet, blir de lite annet enn et sted å avlaste dårlig samvittighet.

Men tør politikerne å stå opp mot velgerne og næringslivet, kan vi faktisk kjøpe oss ut av klimaproblemet.

Framfor å lete etter alle mulige måter å slippe å ta smertefulle kutt hjemme, bør Norge fortsette arbeidet med å styrke et europeisk kvotemarked som fungerer i praksis, ikke bare i teorien.

Merk: Første utgaven av denne teksten, som også er å finne i papiravisa, inkluderte et resonnoment om at en auksjonsordning ville økt mengden kvoter og presset prisen oppover. Som økonom Ole Røgeberg påpekte på Twitter holder ikke dette resonnomentet.

Det er utslippstaket som avgjør. Det er imidlertid andre fordeler med en auksjonsordning. Den sikrer staten inntekter. Hvis kvotene kommer med en minimumspris vil det i tillegg redusere etterspørselen etter kvoter, noe som vil redusere utslippene. Siden bedriftene ikke er perfekt rasjonelle aktører, vil det trolig også skjerpe kostnadsbevisstheten hos bedriftene.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen! Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukas viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag.