FRAMTID UTEN OLJE: Vi i Norge må planlegge for en framtid uten olje. Klimapolitikken må få konsekvenser også for oljepolitikken, skriver artikkelforfatteren. Foto: Håkon Mosvold Larsen / NTB scanpix
FRAMTID UTEN OLJE: Vi i Norge må planlegge for en framtid uten olje. Klimapolitikken må få konsekvenser også for oljepolitikken, skriver artikkelforfatteren. Foto: Håkon Mosvold Larsen / NTB scanpixVis mer

Klimameldingen:

Klimameldingen er et mageplask

Norge er annerledeslandet i Europeisk klimapolitikk. Der andre land gjør hva de kan for å kutte utslipp, toer vi i Norge våre hender.

Meninger

To nyheter fra klimaområdet har dominert denne ukens nyhetsbilde. Den ene handlet om hvordan energiforsyningen i Storbritannia var helt kullfri tre dager på rad. Det er en revolusjon i et land som tidligere var basert på kull og som i dag har 64 millioner innbyggere. En massiv utbygging av offshore vindkraft sikrer fornybar kraft til store deler av landet. Innen 2025 skal alle kullkraftverk være stengt.

Den andre nyheten handlet om at regjeringen fikk støtte fra KrF for sin nye klimamelding. Meldingen tegner et skarpt skille mellom såkalt kvotepliktig sektor og ikke kvotepliktig sektor. Mens regjeringen vil sette inn strenge tiltak for å redusere utslipp fra landbruk og transport, som ikke er kvotepliktig, vil den ikke sette inn noen nye tiltak for å redusere utslippene i såkalt kvotepliktig sektor, som i industrien, oljesektoren og kraftsektoren.

De to nyhetene kan se ut som om de ikke har noe med hverandre å gjøre. Men i realiteten er det nært beslektet. For når Storbritannia bestemmer seg for å fase ut kullkraft som energikilde, er det en politisk beslutning med stor betydning både for det europeiske kvotemarkedet og kvotepliktig sektor. Den britiske energisektoren er omfattet av kvoteplikt, slik den norske offshoresektoren er det.

Men der Storbritannia gjennomfører offensive tiltak for å kutte utslipp i kvotepliktig sektor, vil den norske regjeringen utelukke denne sektoren helt fra klimapolitikken. Argumentet fra regjeringen Solberg er at det europeiske kvotesystemet (ETS) alene skal regulere utslipp i kvotepliktig sektor. Derfor trenger ikke vi i Norge gjøre noen anstrengelser for å kutte utslipp her. Det vil gå av seg selv.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Argumentasjonen er spesiell. For ingen andre land deler opp klimapolitikken på den måten Norge nå legger opp til. En kunne ha sett for seg at Danmark argumenterte som Norge, og sa at det ville vær mer kostnadseffektivt å stenge mer forurensede kullkraftverk i Romania og Polen enn renere kullkraftverk i Danmark. Men det gjør de altså ikke.

I stedet har Danmark som Nederland bestemt seg for å fase ut kullkraft innen 2030, Tyskland noe seinere. Ingen av disse landene forventer at EUs kvotemarked alene er det som skal bidra til å fase ut europeisk kullkraft. Derfor setter de inn strenge reguleringstiltak.

I Norge er det annerledes. Når Statoil brenner millioner av standard kubikkmeter gass på sokkelen for å produsere olje på Ekofisk, burde man forvente at det ble stilt krav for å begrense utslippene. Det blir nå altså ikke gjort, all den tid regjeringen mener den ikke trenger å gjøre det. Utslippene kan kompenseres med kvotekjøp.

Så hva er det europeiske kvotesystemet (ETS). ETS er først og fremst et system som setter en pris på CO2. Industri som er omfattet av systemet blir tildelt en viss mengde utslippskvoter, der en kvote tilsvarer retten til å slippe ut et tonn CO2. Slipper man ut mer CO2 enn det man har kvoter til, må man ut på det europeiske kvotemarkedet for å kjøpe flere kvoter. Tilsvarende vil de som har kvoter til overs kunne tjene penger på å selge disse.

Så har tanken vært at EU administrativt fra år til år skal redusere mengden kvoter som er tilgjengelig, slik at man får redusert både antall kvoter og utslipp over tid. Dessverre har ikke systemet fungert etter intensjonen. Årsaken er selvfølgelig at hverken EU-kommisjonen eller andre kan gå inn å bestemme hva slags tak man skal sette på antall kvoter, uten at dette er godkjent av EU-landene. Taket på kvotesystemet blir derfor aldri lavere enn hva EU landene samlet tillater.

Konsekvensen har vært at land som Ungarn og Polen har sabotert forhandlingene og at man har blitt enige om et slags minste felles multiplum med det resultat at utslippene i EU faller raskere enn hva antallet tilgjengelige kvoter gjør. Kvotesystemet er i krise.

I denne situasjonen er det naturlig at de land som ønsker å gå foran med utslippskutt, gjør dette uavhengig av forhandlingene om kvotesystemet.

Det betyr ikke at man har gitt opp ETS, men at utslippstaket kommer etter administrative tiltak i det enkelte EU- og EØS-land framfor før, slik man opprinnelig så for seg da systemet ble tegnet opp.

I denne situasjonen blir det svært tilbakelent av Norge å sitte å vente på EU og innstramninger i ETS. Konsekvensen av ventingen har da også vært at CO2-utslippene fra offshoreindustrien har skutt i været. I dag ligger de nesten 30 prosent over 1990-nivå. Slik kan det ikke fortsette.

Alt eller ingenting. For mange økonomer er kvotesystemet den eneste rette løsningen på klimaproblemet. For dem er det alt eller ingenting: Enten får vi et effektivt og rasjonelt kvotesystem, der taket på kvotemarkedet senkes år for år av teknokratiske politikere med full politisk og økonomisk oversikt. Andre virkemidler innenfor dette systemet, som subsidier av ny teknologi, eller offentlige reguleringer og avgifter, undergraver systemet, mener de.

For oss andre er kvotesystemet bare ett av mange virkemiddel for å kutte utslipp. Det er bra at ETS brukes for å sette en pris på CO2, men vi kan ikke ha det sånn at kvotesystemet skal stå i veien for andre mer treffsikre virkemidler. For idealmodellen til økonomene vil aldri bli innført i sin reneste form.

Andre land forstår dette: Tyskland planlegger å avvikle sin kullindustri og skape nye forurensningsfrie arbeidsplasser. På samme måte bør vi i Norge planlegge for en framtid uten olje. Klimapolitikken må få konsekvenser også for oljepolitikken.

Vi kan ikke åpne nye oljefelt i Lofoten- og Vesterålen og heller ikke i Barentshavet. Flere hoder og mer penger må for framtiden kanaliseres mot nye næringer og industrier. Slik Danmark har sagt at de skal stenge alle sine kullkraftverk innen 2030, burde Norge satt seg et mål å ikke åpne nye oljefelt.

Det kan virke behagelig å utsette utslippskuttene offshore og heller la industrien kjøpe billige utslippskvoter. Men det skaper ikke den nødvendige omstillingen som må til om vi skal skape lavutslippssamfunnet.

Regjeringens klimamelding er derfor et gedigent mageplask. Uten konkrete tiltak for utslippskutt i alle sektorer, vil vi aldr nå målet.