Klimapanelets grunnlag

I begynnelsen av desember møtes miljøministrer fra de fleste land i verden i Kyoto til det tredje partsmøte i FNs klimakonvensjon.

Det vitenskapelige grunnlaget for beslutninger kommer fra FNs klimapanel. Klimapanelet representerer en organisert prosess som fremskaffer den beste kunnskapen som er mulig å få frem om klimaendringer fra verdens 2500 fremste klimaforskere.

Klimaendringer ble erkjent å være et alvorlig problem på den første verdenskonferansen om klima som ble arrangert i FN-regi i 1979. Denne samlingen av forskere kom med en erklæring til verdens regjeringer om «å forutse og forhindre mulige menneskeskapte endringer i klimaet som kan bli skadelig for framtidige generasjoner». Konferansen støttet også planer om å etablere et globalt klimaprogram.

I kjølvannet av konferansen ble faren for klimaendringer satt på den internasjonale agenda og adressert av både politikere, forskere og miljøorganisasjoner. Som et resultat av denne økte bevisstheten etablerte FNs miljøprogram (UNEP) og verdens meteorologiorganisasjon (WMO) i 1988 FNs klimapanel (IPCC). Klimapanelets mandat er å fastsette status på vitenskapelig kunnskap, undersøke miljømessige, økonomiske og sosiale virkninger av klimaendringer samt å formulere tiltaksstrategier.

Klimapanelet er FN-systemets klimavitenskapelige organ som setter regjeringer i stand til å basere sin klimapolitikk på nyeste og best tilgjengelige kunnskap om menneskeskapte klimaforstyrrelser. Panelets første rapport som kom i 1990 påviste en overveiende sannsynlighet for at menneskeskapte klimaforstyrrelser kan bli vår største miljøtrussel i det neste århundre hvis ikke tiltak settes inn.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Rapporten var grunnlaget for at FNs generalforsamling i desember samme år gav klarsignal til å starte forhandlingene om en internasjonal klimakonvensjon (UNFCCC), som ble undertegnet av 154 stater under miljøtoppmøtet i Rio i 1992. Konvensjonen er i dag ratifisert av mer enn 160 land. Klimakonvensjonen er FNs klimapolitiske organ og pålegger landene å gjøre tiltak for å motvirke menneskeskapte klimaendringer. Partene er enige om at dagens konvensjonsforpliktelser er for svake og at risikoen for at klimaendringer vil bli klodens mest alvorlige miljøproblem i neste århundre er betydelig. Klimapanelets rapporter danner det vitenskapelige hovedgrunnlaget for beslutninger i klimakonvensjonen som har sitt neste hovedmøte i Kyoto i desember.

Hovedutfordringen for å få til nødvendig og resolutt politisk handling i klimasammenheng er formidling av best tilgjengelig kunnskap om klimasystemet fra forskere til allmennhet og beslutningstakere. Mens miljøproblemer fra f.eks. utslipp og støy kan observeres av alle, er virkningene av endringer i atmosfærens sammensetning - for eksempel økt COæ-2å-innhold og redusert ozonlag - foreløpig ikke merkbare for enkeltmennesket. Beslutninger må derfor baseres på forskningsrapporter, med til dels divergerende konklusjoner.

Klimapanelets øverste myndighet er et plenum av representanter valgt av FNs medlemsland med observatører fra internasjonale og ikke-statlige organisasjoner. Plenum velger et «byrå» av forskere som støttet av et sekretariat leder utarbeidelsen av panelets rapporter. I denne prosessen involveres et nettverk av 2500 forskere og eksperter ledende på sine områder.

Klimapanelet er organisert i tre arbeidsgrupper. Arbeidsgruppe I utarbeider klimavitenskapelige vurderinger. Arbeidsgruppe II utarbeider oversikt over virkninger og mulige tiltaksstrategier, mens gruppe III arbeider med sosio-økonomiske forhold knyttet til menneskeskapte klimaendringer.

Kortfattet benyttes følgende prosess for utarbeidelse av klimapanelets vitenskapelige rapporter og sammendrag:

1. For hvert kapittel velges et forfatterteam av forskere og eksperter. Disse skal representere en variasjon av synspunkter og minst en ekspert skal komme fra et u-land.

2. Teamet utarbeider et førsteutkast basert i hovedsak på publiserte forskningsrapporter innen området.

3. Førsteutkastene evalueres av et tusentall eksperter fra forskernettverket, samt internasjonale og ikke-statlige organisasjoner med anerkjent kompetanse på området.

4. Neste utkast sendes ut til regjeringene for kommentar. Regjeringene kan engasjere egne eksperter til dette.

5. Etter disse høringene sluttføres de vitenskapelige rapportene gjennom de enkelte forfatterteam. Rapportenes innhold kan ikke endres av beslutningstakere senere i prosessen.

6. Neste trinn er formell godkjenning av rapportene i arbeidsgruppene. Rapportene kan ikke endres. Imidlertid diskuterer og godkjenner arbeidsgruppens plenum rapportens sammendrag linje for linje.

7. Panelets øverste myndighet, fullt plenum, godkjenner vedtakene fra arbeidsgruppenes plenum. Disse kan ikke endres. Det utarbeides imidlertid et sammendrag som sammenfatter hovedkonklusjonene fra arbeidsgruppene. Dette diskuteres og vedtas linje for linje i fullt plenum.

Denne omfattende prosessen sikrer at IPCC-rapportene er objektive, åpne og basert på den best tilgjengelige kunnskap i verden. Prosessen reduserer også politisk tautrekking om forskerrapportene som er klimapanelets «grunnfjell».

Konsentrasjonen av den viktigste drivhusgassen COæ-2å i atmosfæren har økt med 30% siden førindustriell tid. Hovedårsaken er forbrenning av kull, olje og gass, samt reduksjon av global biomasse. Dette, sammen med økte utslipp av andre drivhusgasser som metan og lystgass, skaper en forsterket drivhuseffekt. Siden slutten av forrige århundre er det registrert en økning av global gjennomsnittstemperatur på mellom 0,3 og 0,6 grader. Hvis COæ-2å-utslippene stabiliseres på dagens nivå, vil konsentrasjonen i atmosfæren fortsette å øke med konstant vekst, og vi vil få en tilnærmet dobling i løpet av hundre år. For å stabilisere konsentrasjonen i atmosfæren må dagens utslipp reduseres med 60%.

Basert på denne kunnskap og antakelser om bl.a. befolkningsøkning, økonomisk vekst og teknologiutvikling, har klimapanelet kommet frem til at global gjennomsnittstemperatur vil stige med mellom 1 og 3,5 grader innen år 2000, med 2 grader som mest sannsynlige verdi.

Hovedproblemene dette vil medføre er:

  • Økning av havnivået med mellom 15 og 95 cm, med 50 cm som mest sannsynlige verdi. En stigning på 50 cm vil berøre 92 millioner mennesker og oversvømme tusenvis av kvadratkilometer jordbruksland, særlig i deltaområder. Den sannsynlige havstigningen er livstruende for utsatte øystater i Stillehavet og Indiahavet.
  • Fordamping og nedbør vil øke og en venter en økning av ekstreme værforhold som sykloner, flom og tørke.
  • Klimasoner på midlere breddegrader vil vandre fra 150- 550 km mot polene eller 150- 550 m i høyden. Landbruksproduksjon og biologisk mangfold trues. Utviklingsland er særlig utsatt.
  • Temperaturøkning vil gi negative helseeffekter som for eksempel utvidelse av det geografiske området for malaria og andre sykdommer som spres med smittebærere.

Summen av disse effektene er omfattende skader på infrastruktur, boliger og industri og tap av menneskeliv. Det er i liten grad funnet at temperaturstigningen vil gi positive effekter.

Med dette utgangspunktet møtes verdens miljøvernministrer til det 3. partismøte i klimakonvensjonen (UNFCCC) i desember. Klimakonvensjonen, som sorterer direkte under FNs generalforsamling, har som hovedformål å stabilisere konsentrasjonen av drivhusgasser i atmosfæren på et nivå som forhindrer farlige menneskeskapte forstyrrelser.

Konvensjonen legger bl.a. til grunn et føre var-prinsipp. Det tillates ikke å bruke mangel på sikre vitenskapelige bevis som unnskyldning for å utsette handling når det er fare for ubotelig skade. Det er imidlertid allerede klart at selv de mest radikale reduksjonsforslag forut for Kyoto ikke er tilstrekkelige til å oppnå klimakonvensjonens målsetting. Pådriver blant de viktigste aktørene er EU, som har en målsetting om en samlet reduksjon av utslipp av klimagassene COæ-2å, metan og lystgass med 15% frem mot 2010. Det forventede resultatet i Kyoto basert på kjente posisjoner fra andre hovedaktører som USA og Japan, er betydelig dårligere sett fra et klimasynspunkt.

Globale reduksjoner kan gjøres mer kostnadseffektive gjennom fleksible ordninger som differensiering, kvotehandel, og felles gjennomføring mellom landene. Dette er et av de viktige forhandlingstemaene i Kyoto. En forutsetning for at slike ordninger skal fungere er et uavhengig rapporteringssystem som kan dokumentere en eventuell klimagevinst. Dette mangler i dag.

Konklusjonene som kan trekkes er at en i regi av FN har klart å organisere en prosess som oppsummerer den beste kunnskap verden kan fremskaffe om menneskeskapte klimaforstyrrelser. En har imidlertid ennå ikke klart å etablere et globalt samarbeid som tar den nødvendige konsekvens av denne kunnskapen. I forhold til klimapanelets anbefalinger kan Kyoto dessverre i beste fall bare redusere graden av forverring.