Debatt: Klimakonflikt

Klimapolitikken begynner å merkes

Nei til oljeboring gir færre arbeidsplasser, høye bompenger begrenser bevegelsesfriheten, vindturbiner i norsk natur ødelegger friluftsopplevelser. Det dummeste vi politikere kan gjøre er å avfeie frustrasjonen klimatiltakene framkaller.

NY POLITIKK: Konfliktsakene i klimapolitikken begynner å komme nært inn i livene våre, skriver innsenderen som mener vi må omsette frustrasjonen og engasjementet i ny politikk, for at det grønne skiftet skal skje på en rettferdig måte. Her er vindturbiner i Midtfjellet vindpark i Fitjar kommune. Foto: NTB scanpix
NY POLITIKK: Konfliktsakene i klimapolitikken begynner å komme nært inn i livene våre, skriver innsenderen som mener vi må omsette frustrasjonen og engasjementet i ny politikk, for at det grønne skiftet skal skje på en rettferdig måte. Her er vindturbiner i Midtfjellet vindpark i Fitjar kommune. Foto: NTB scanpixVis mer
Meninger

Klimapolitikken skal strammes til og vil gi merkbare konsekvenser for oss alle. Over hele landet går det høylytte debatter om bompenger, vindkraft og oljenæringens framtid. Konfliktsakene kan løses, men krever mer av oss alle.

Eigil Knutsen
Eigil Knutsen Vis mer

Som flertallet av Norges befolkning, er jeg imot å åpne opp for oljeutvinning i de sårbare havområdene utenfor Lofoten, Vesterålen og Senja. På landsmøtet i april fastslo vi i Arbeiderpartiet at andre næringer skal prioriteres i disse områdene. Dette skaper forståelig nok reaksjoner hos oljearbeidere langs kysten.

De tolker vedtaket helt korrekt: et tydelig signal på at også de tradisjonelt «oljevennlige» politiske partiene har begynt å forberede Norge for ei framtid med lavere etterspørsel etter olje og gass. For at dette skal bli ei framtid med fortsatt trygge industriarbeidsplasser, trenger vi politisk styring – en aktiv næringspolitikk som skaper arbeidsplasser i tråd med våre klimamål.

Samtidig med uroen for oljebransjens framtid, er mange frustrert over omfanget og prisnivået på bompenger, særlig i og rundt de store byene. Énsakspartier som protesterer mot utviklingen flyr høyt på meningsmålingene. Frustrasjonen er forståelig og bør ikke bare forveksles med egoistisk nærsynthet til egen lommebok.

Bompengene rammer tilfeldig, og systemet har motstridende målsettinger. Mange opplever å få nye bomstasjoner mellom hjemmet og faste destinasjoner som barnehage, skole eller idrettslag. I byene skal bompengene både hente inn penger til veier og kollektivprosjekter, samtidig som de skal bidra til å redusere trafikken. Disse to målsettingene står i strid med hverandre.

Bompengefloken i byene kan løses. På kort sikt bør vi øke det statlige bidraget til gode kollektivprosjekter fra 50 til 70 prosent, slik Arbeiderpartiet og SV foreslo da Stortinget vedtok det nye bompengesystemet i Bergen.

På litt lengre sikt bør vi erstatte bomstasjonene med veiprising, slik at man betaler for veislitasje og klimagassutslipp på en mer rettferdig måte. Regjeringen burde sette alle kluter til i en skikkelig utredning av dette, men Frp blokkerer for en mer fornuftig brukerbetaling av veiene våre.

På Agder, Vestlandet og i Trøndelag protesterer en annen gruppe mot klimapolitikken som føres. Flere hundre aktive turgåere møtte opp på Fløyen i Bergen 12. mai da Den Norske Turistforening protesterte mot planer for vindkraft på Vestlandet. Jeg var invitert for å holde appell og svare på spørsmål. Liknende arrangementer ble holdt i Nordhordland og andre steder i landet.

Etter appellene var holdt, ble jeg stående igjen for å snakke med folk som brukte søndagen på å protestere mot bygging av fornybar vindkraft. Særlig besteforeldregenerasjonen var godt representert. De er bekymret for at deres barnebarn ikke skal få oppleve de enorme gledene friluftslivet har å by på – at den norske fjellheimen blir «ofret» for at Norge skal forsyne Europa med fornybar energi.

Felles for konfliktsakene i klimapolitikken er at de begynner å komme nært inn i livene våre. Nei til oljeboring gir færre arbeidsplasser i en næring som har tjent oss godt. Høye bompenger begrenser enkeltes bevegelsesfrihet. Vindturbiner i norsk natur kan ødelegge friluftsopplevelser. Det dummeste vi politikere kan gjøre er å avfeie frustrasjonen disse sakene framkaller.

Vi bør heller omsette frustrasjonen og engasjementet i ny politikk, for at det grønne skiftet skal skje på en rettferdig måte. Oljealderen vil ta slutt. Innen den tid må vi ha en aktiv næringspolitikk som bidrar til å bygge opp nye næringer, på skuldrene av det vi allerede har. Bompengesystemet vil på et tidspunkt kollapse mellom sine motstridende målsettinger. Presset for vindkraft på land kan reduseres om vi lykkes med andre deler av energipolitikken, som flytende havvind og oppgradering av vannkraftverkene våre.

Disse omveltningene vil kreve mer av oss. Og når jeg sier «oss» mener jeg alle innbyggere i Norge generelt, men oss 169 stortingsrepresentanter spesielt. Klimapolitikken, og konfliktene som følger, krever rett og slett mer politikk. Nøytralitet i næringspolitikken, nei til å utrede nye løsninger som veiprising og en fraværende satsing på havvind, er oppskriften på at disse konfliktene skal fortsette å eskalere.

Klimakonfliktene kan være godt nytt for politikere langt ute på fløyene som lever av splittelse. For landets arbeidstakere, småbarnsforeldre og alle andre er dette en lite farbar vei. Disse konfliktene kommer ikke til å forsvinne, med mindre vi tar politiske grep. Felles for dem er behovet for en aktiv stat som sikrer et rettferdig grønt skifte, som i samarbeid med lokalpolitikere og næringsliv sikrer at Parisavtalen overholdes.

Alternativet er ikke til å leve med.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen?

Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukens viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag. Nyhetsbrevet kan inneholde annonser. Du kan når som helst melde deg av.