Klimaproblemet kan løses

KLIMATEKNOLOGI: Den kompetanse, kunnskap og økonomiske ressurser vi rår over i dag tilsier at det er mulig å løse klimaproblemet uten at det forringer vår velferd og livskvalitet i særlig grad.

Dagbladets Gudleiv Forr kommenterer den 22. februar Lavutslippsutvalgets foreløpige resultater som ble framlagt på en høring i Oslo 17. februar. Utvalgets mandat er å foreslå konkrete tiltak for hvordan vi i Norge kan redusere våre utslipp av klimagasser med 50-80 prosent innen 2050. Forr skriver at det er en «enorm diskrepanse mellom det teknisk tenkbare og politisk mulige.» når det gjelder reduksjon av utslippene av klimagasser. Han påpeker at løsningen beror på politiske beslutninger, ikke på regnestykker, og at vi er langt unna de nødvendige politiske beslutningene.Forr har rett i sine betraktninger, men det politisk mulige kan endres over tid og avstanden er allerede kortere enn de fleste synes å mene. Han beskriver det «teknisk tenkbare» som ei framtid uten bilen og nedleggelse av distriktene. Med dramatiske skrivebordstiltak av denne typen kan man oppnå hva som helst av utslippsreduksjoner, men de er neppe særlig konstruktive som konkrete forslag for å komme inn på rett vei for å løse klimaproblemet.

JEG VIL VÅGE meg på følgende påstand: Den kompetanse, kunnskap og økonomiske ressurser vi rår over i dag tilsier at det er mulig å løse klimaproblemet uten at det forringer vår velferd og livskvalitet i særlig grad. Og langt på vei kan vi sannsynligvis også opprettholde vår livsstil. Vi behøver ikke begynne med å parkere bilen for godt og tilbringe sommerferiene innen gåavstand fra boligen vår. Hovedutfordringene består i å endre holdninger som kan gi politisk handlingsrom for å ta i bruk eksisterende løsninger, og å legge opp en langsiktig samfunnsplanlegging - og da tenker jeg ikke i et fire eller ti års perspektiv, men i et tretti og førti års perspektiv. I første omgang er det imidlertid viktig at vi kommer inn på en vei som leder mot målet, dvs. at vi snart må kunne vise til konkrete utslippsreduksjoner. Forskning antyder at kostnadene for å oppnå tilstrekkelige utslippsreduksjoner i global sammenheng ikke er avskrekkende. En nylig publisert oversiktsartikkel (Azar 2005 i Climate Policy nr. 5) konkluderer med at makroøkonomiske studier viser at tilstrekkelige utslippsreduksjoner kan oppnås samtidig med en betydelig økning i global og regional økonomisk velferd. Reduksjonen i vekstraten i verdensøkonomien er anslått til å være under 0,05 prosent.

MANGE AV DE teknologiske løsningene og virkemidlene som kan gi utslippsreduksjoner som monner uten at vi må parkere bilen for godt eksisterer allerede. Jeg kan lage en liste over konkrete og kostnadseffektive tiltak som vil fylle flere sider i Dagbladet. Jeg kan nevne et par eksempler her: Dersom vi klarer å skifte ut det meste av bilparken med dagens hybrid-teknologi i løpet av en bils levetid (10-15 år) samtidig som vi tilfører biodiesel eller etanol i drivstoffet, kan utslippene fra transportsektoren minst halveres og kostnadene bli lave. Dagens hybridbiler med kombinasjon av bensinmotor og elektrisk motor er helt på høyden med ordinære familiebiler med bensinmotor. Kollektivtransporttilbudet kan dessuten forbedres betydelig. I 2005 solgte Oslo Sporveier 4,5 millioner flere billetter etter relativt beskjedne tiltak for å øke kvaliteten på tilbudet. Det forteller at potensialet for kollektivtransport er betydelig - spesielt der det er store befolkningskonsentrasjoner.

FANGST OG LAGRING av CO2 i oljebrønner eller i andre geologiske strukturer (gasskraft med CO2-håndtering) har utvilsomt også et stort potensial i seg. Det er bekreftet både av rapporten om dette som FNs klimapanel utga sist høst, og et utall andre nasjonale og internasjonale utredninger. Og teknologien eksisterer allerede og er utprøvd. Selvfølgelig krever disse tiltakene politisk handling, men de vil ikke forringe folks livskvalitet, eller endre vår livsstil i særlig grad.Det ligger også utvilsomt et stort potensial i teknologisk forskning og utvikling for å framskaffe nye, og for å forbedre gamle, teknologier. Ifølge en studie utført av det internasjonale energibyrået brukte ikke verdens rikeste land mer offentlige midler på forsknings og utvikling innen energiteknologi i 2002 enn de gjorde midt på 1970-tallet. De siste par åra ser det ut til at dette er i ferd med på endre seg. Bush-administrasjonen har nettopp foreslått å bevilge 50 milliarder USD til utvikling av ny energiteknologi. Riktignok er begrunnelsen nasjonal sikkerhet og behovet for å gjøre seg mer uavhengig av energiimport, men klimaet vil trolig også nyte godt av dette.

DET ER MINST to grunnleggende forhold som må være på plass dersom vi skal klare å minske avstanden mellom det teknisk tenkbare og det politisk mulige, som Forr kaller det. For det første må alvoret vi står overfor når det gjelder endringene i klimaet gå opp for «folk flest». Nøkkelordene her er bevisstgjøring, informasjon, kommunikasjon og en seriøs offentlig debatt. Selv holder jeg en rekke foredrag om dette temaet i alt fra pensjonistforeninger til internasjonale konferanser. Min erfaring er at kunnskapsmangelen og forvirringen om hva klimaproblemet dreier seg om er stor, selv om temaet har vært aktuelt i lengeFor det andre må det gjøres klart at det finnes en rekke små og store løsninger som jeg tror de fleste av oss vil kunne akseptere. Dette er etter mitt skjønn helt avgjørende for å lykkes. Enhver endring i holdninger og oppfatninger må begynne i det små. I første omgang er det om å gjøre å komme inn på rett spor, så får vi se etter hvert hva framtida vil bringe av muligheter. Og da er det altså ikke snakk om å parkere bilen for godt eller legge ned distriktene.

JEG TROR selvsagt ikke at mer informasjon og opplysningsvirksomhet alene kan gi det nødvendige handlingsromet for politikerne, men uten et visst minimum av kunnskap i bunnen vil det bli svært vanskelig å få aksept for nye løsninger. I USA er det gjennomført en rekke opinionsundersøkelser som viser at litt mer enn halvparten av befolkningen er bekymret for klimaendringene. Storbritannia er trolig et av de landene der kunnskapen, bekymringen og villigheten til å akseptere tiltak er størst. En viktig medvirkende årsak er trolig at Tony Blair har utvist politisk lederskap også på dette området. Han har prøvd å få folk med seg og satt saken høyt opp på den nasjonale og internasjonale politiske dagsorden. Allerede for to år siden presenterte Blair et såkalt «White Paper» (stortingsmelding) for parlamentet der han satte opp det langsiktige målet: 60 prosent reduksjon i klimagassutslippene innen 2050. Politisk lederskap på et så høyt nivå skal ikke undervurderes i bestrebelsene på å oppnå politisk handlingsrom. Til nå har vi ikke sett tilsvarende i Norge - det har Gudleiv Forr helt rett i.