KRISE: Ikke bare i miljøbevegelsen, men også i klimaforskningen og i klimabyråkratiet finnes det krisemaksimering og selvtilfredsehet, skriver Lars Risan. Foto: Wikimedia Commons.
KRISE: Ikke bare i miljøbevegelsen, men også i klimaforskningen og i klimabyråkratiet finnes det krisemaksimering og selvtilfredsehet, skriver Lars Risan. Foto: Wikimedia Commons.Vis mer

Klimaproblemet og det totalitære

MILJØ: Hvis vi skal unngå den totalitære fella, hvor klimaforskeren blir økoprofet, trenger vi nyanser heller en «klimakrise».

Globale klimaendringer er på et merkelig vis ikke et politisk tema i Norge, ikke et tema hvor faktiske interesser står på spill, og hvor vanskelige valg fattes. I stor grad er klimaendringer, som Aslak Sira Myhre viser (Dagbladet 31. august), blitt til et moralsk tema, som for tiden helst løses symbolsk, ved hjelp av viljeserklæringer, ofte uttrykt i klimaplaner med «ambisiøse klimamål». Sira Myhre gir den «krisemaksimerende» og selvtilfredse, intellektuelle eliten i miljøbevegelsen mye av skylda, godt hjulpet av sensasjonshungrige medier. Denne krisemaksimeringen har dessuten antidemokratiske trekk, hevder Sira Myhre, fordi demokratisk pragmatisme blir til en slags revisjonisme i forhold til en klimakrise som er sammenliknbar med den bibelske endetiden.

Miljøbevegelsen forsvarer seg med å gi media skylda for krisemaksimeringen. Men jeg tror Sira Myhre setter fingeren på noe viktig, og at deler av det tankesettet Sira Myhre kritiserer er mer utbredt enn det som godt er; den finnes også i klimaforskningen og i klimabyråkratiet.

Jeg ble konfrontert med dette når jeg i våres deltok jeg på lanseringen av rapporten Kunnskap for klima. Styringsgruppen for det statlige strategiske forumet for klimaforskning, Klima21, la fram en anbefaling som konkluderte med at Norge bør bruke 1 milliard kroner på klimaforskning de neste åra.

Artikkelen fortsetter under annonsen

På lanseringen presenterte biolog Dag Hessen resultatene av et forskningsprosjekt om vannkvalitet i norske vassdrag. Han antydet hva som vil skje med vannet i Norge på grunn av klimaendringene. Vannet, advarte han, vil mange steder bli brunere. Dette vil skje fordi fjellvidder som Hardangervidda vil bli skogkledde, og den økte biologiske aktiviteten vil endre vannkvaliteten.

«Brunt vann», er det et klimaproblem? Er ikke Europa fullt av brunt vann, og renseteknologier som gjør at vannet kan drikkes flere ganger? Men trær på Hardangervidda, vil ikke de binde CO{-2}, og derved bremse drivhuseffekten?

Skogen i Norge vokser, fordi den ble kraftig hogget etter krigen. Den binder 25 millioner tonn CO{-2} i året. Det norske samfunnet slipper ut 42 millioner tonn i året. Skogen fanger altså mer enn halvparten av det karbonet vi slipper ut, og hvis vi forvalter den med tanke på at den skal «fange karbon», kan den gjøre dette gjennom hele det århundret vi har foran oss. Når skogen etablerer seg på fjellet, vil denne nye skogen forlenge perioden der skogen binder mer CO{-2} enn den slipper ut. Dette er selvfølgelig ingen totalløsning på kommende klimaendringer, men effekten av mer skog er like fullt positiv for klimaet. Dette nevnte ikke Hessen.

Jeg nevnte muligheten for å bruke skogen aktivt som karbonlager for en norsk klimaforsker, og hun svarte syrlig, «så vi kan fortsette å forbruke som før?» Er et slik at det å binde CO{-2} i skogen ikke kan være del av løsningen på framtidas klimaproblem, fordi den avdramatiserer «klimakrisen» og derved ikke forutsetter en radikal endring av folks umoralske forbruk?

Hvis vi så går til innholdet av rapporten Kunnskap for klima ser vi et kanskje ennå større problem for demokratiet. Ifølge rapporten skal en gruppe forskere definere hva som er «problemet»; framtidige endringer i klimaet, og konsekvenser for fenomener som fiskens vandringer og økt rasfarlighet, men også nye muligheter, som båttrafikk over Nordpolen.

En annen gruppe forskere skal finne ut hva vi skal gjøre for å løse disse problemene. Disse løsningene inkluderer «betydningen av økonomiske incentiver», «holdningsarbeid», og «forskning om rammebetingelser og atferdsendringer». Språkbruken er behavioristisk. Man skal finne ut hvordan befolkningen skal formes i klimavennlig retning, på en måte som befolkningen aksepterer. Dette skal skje på måter som behandler mennesker som agenter i en populasjon, heller enn som borgere i et samfunn. Det kan godt hende at Harald Eia og Co. har rett i at mennesker i stor grad styres av dyriske instinkter, men vi har også evnen til å protestere når vi behandles som dyr.

I det bildet som tegnes i Kunnskap for klima er i praksis politikken underkastet økologien, ved at den underkastes økologiens ekspertise. Hvis klimaforskerne og klimabyråkratiet kommer dit at de kan definere de «problemene» som samfunnet må forholde seg til, og hvis løsningene skal bestå i å definere rammebetingelser for «atferdsendringer», så kobles aldri samfunnet og demokratiet inn: Folket er verken med på å definerer hvilke problemer som skal løses eller hvordan vi eventuelt vil løse dem. Vi er en enhet som forvaltes, heller enn borgere som inkluderes, i en sosial orden hvor klimaforskerne, som Gaias husholdere, står over politikken.

På ett område kobles imidlertid samfunnet inn i Kunnskap for Klima, nemlig som næringsliv. Innovativ teknologisk utvikling tenkes som en del av løsningsrommet, sammen med «incentiver». Befolkingen er altså med, som forbrukere, men fortsatt ikke som borgere.

Vi trenger å tenke annerledes om hvordan vi både skal løse og forstå det som kan bli framtidas klimaproblemer, ikke bare ved at vi forsker på «nye løsninger», men ved at vi tenker annerledes om demokrati og kunnskap enn det som gjøres i rapporter som Kunnskap for Klima.

Jeg mener ikke dette bør skje ved at vi bagatelliserer menneskeskapte klimaendringer. Det helt overveiende flertallet av klimaforskere (96-98 prosent, ifølge en undersøkelse) er enige i at raske menneskeskapte klimaendringer faktisk skjer.

Så vi har ganske sikkert en klimautfordring foran oss. Vi kan heller ikke avfeie det ubehagelige i at dette problemet griper inn i livene våre på komplekse måter, og at løsningene kan komme til å innebære endringer i «livsstil». For eksempel: Hvis en kommune energieffektiviserer alle kommunale bygg og bruker pengene de derved sparer på strømregninga til økte lærerlønninger, så risikerer man at lærerne bruker sin økte kjøpekraft på en ekstra sydentur hvert tredje. år. Resultatet av energiøkonomiske kommunale bygg og økte lærerlønninger, kan altså bli økte utslipp av CO{-2}, ikke minskede. Problemet er verken energiøkonomiseringer eller lærerlønninger isolert. Problemet er systematisk, integrert i måten vi organiserer oss, økonomisk og materielt.

Gitt denne kompleksiteten trenger vi helt klart «kunnskap for klima». Men vi hvis vi skal unngå den totalitære fellen, hvor klimaforskeren blir økoprofet som taler på vegne av Gaia, så trenger vi nyanser, heller en «klimakrise» som bare virker handlingslammende, og i beste fall gir mulighet for avlat gjennom teknologisk innovasjon («Kjøp Toyota Prius og lett dine byrder!»).

Vi trenger altså å fôre norsk offentlighet med klimaforskningens nyanser og usikkerhet. Og så må vi satse på demokratiet, borgeren og det offentlige ordskiftet, heller enn på atferdsforskningens «incentiver». Da kommer samfunnet ofte til å prioritere andre problemer enn de som er skapt i klimaforskerens scenarier. Det vil komme til å innebære at vi velger feil. Men da kan også de riktige valgene komme til å ha en demokratisk legitimitet som er mer verdifull enn den «atferdsendringen» statlig styrt «holdningsarbeid» noen gang kan produsere.