Klimaskifte for våpensmedene

George W. Bush vil bygge et rakettskjold. Det er usikkert hvor omfattende det blir, men uansett vil det bli en enorm teknisk utfordring.

Forrige gang det ble snakka om såkalt stjernekrig var i begynnelsen av 80-åra. NATOs militære toppmann den gang het Bernhard Rogers. I et TV-intervju fortalte han oss om daværende president Ronald Reagans storslåtte plan om et rakettskjold over USA som en gang for alle skulle gjøre landet motstandsdyktig overfor rakettangrep fra Vestens erkefiende på den tid, Sovjetunionen. Han ba om helhjertet oppslutning fra trofaste allierte. For også da var det nødvendig å forklare folk hvorfor det var nødvendig å opprettholde så høy vekst i forsvarsutgiftene på bekostning av skolestell, veibygging og barnehager. Og hovedargumentet var at tida var knapp fordi fienden allerede var i ferd med å krype under sitt skjold sydd over samme lest. I ettertid ser en klart at det gigantiske prosjektet ikke bare tok sikte på å produsere et teknisk svært avansert forsvarssystem, men også at det skulle tvinge Sovjetunionen til å binde en svært stor del av sitt nasjonalprodukt til militær forskning og utvikling på bekostning av den sivile sektor. Dermed bidrog SDI (Strategic Defence Initiative), som systemet ble kalt, indirekte til å avgjøre den kalde krigen i USAs favør ved at Sovjetunionen ble tvunget til å ruste seg i hjel.

Teknologisk viste det seg at Ronald Reagan og hans stab av hauker denne gang hadde forspist seg på science fiction. En greide ikke å realisere det teknisk sett ekstremt ambisiøse prosjektet. Det å foreta kontrollerte reiser til våre naboer i solsystemet, og det å styre krysserraketter med en hastighet på 800- 900 km/t inn mot et stillestående mål i form av et bygning eller et kjøretøy, er barnemat i forhold til det å skulle skyte ned en angripende interkontinental rakett med 10- 20 sprenghoder, som i 20000 km/t er på vei mot USA, og som vil nå sine mål i løpet av 20 minutter. Etter hvert har til og med høyreorienterte vesteuropeiske politikere med engelskartium skjønt at dette var umulig. Ekspertene, med hydrogenbombens far Edward Teller i spissen, måtte beskjemmet innrømme at denne gangen hadde de bokstavelig talt siktet for høyt. Prøvene over Stillehavet de siste årene har til fulle vist dette. Og om en av og til har lyktes, så er det langt derfra til å ha et 100 prosent pålitelig system som ikke slipper gjennom en eneste rakett.

Men forsvarsindustrien koste seg. Forskerne i General Dynamics, i Lockheed, i Hughs Coorporation og alle de andre gigantiske amerikanske våpensmiene fikk arbeid å gjøre. Hundrevis av milliarder dollar ble sprøyta inn. 60-åras Apollo-dugnad og 70-åras romferjesatsing hadde fått en verdig etterfølger.

I dag, 15 år senere, er verden forandret. Forsvarsministrene i Vest-Europa snakker nå høyt om nedrustning. Til og med ministrene i små Nato-land med felles grense mot Russland innser at trusselbildet har endret seg vesentlig. Det eksisterer ingen fare for at en fiendtlig makt skal angripe Norge de neste 10- 15 år, hevdes det med styrke til og med fra det norske forsvarsdepartementet. Våre egne i verdensmålestokk små hauker fra den kalde krigens dager har lagt seg til en såpass avslappet holdning at de i dag innrømmer at det knapt nok hadde vært mulig å stoppe et storskala angrep på vår nordligste landsdel i 70-åra.

USA har gjennomlevd en periode med jevn økonomisk vekst. Gradvis har ressursene blitt flyttet over fra rustningsindustrien og over på IT, bioteknologi og farmasi. Til og med landets kjempesvære elektroniske overvåkingssystem, kjent under navnet Echelon, har etter hvert fått sivile arbeidsoppgaver. I dag brukes systemet til å skaffe amerikansk industri opplysninger som kan gi dem fortrinn i kampen om sivile kontrakter. Og du og jeg kan merke avspenningen ved at det satellittbaserte globale posisjoneringssystemet (GPS) har fått større nøyaktighet. Tidligere var det kun USAs militære systemer som nøt godt av full nøyaktighet.

Under Clinton har det viktigste vært ikke bare å stå fram som verdens overlegent mektigste stat, men også som en slags pater familias og seriøs fredsskaper. Etter mange års strevsomt nomadeliv har USA endelig kunnet tilby Den Høye Internasjonale Moral fast bopel. Som for å understreke at landet mener alvor, har en fra tid til annen måttet svinge tuktens ris over gjenstridige. Det har både Saddam Hussein, Milosevic og Gaddafi fått føle.

Men sett med militærindustriens øyne (det hevdes at den har utgjort ca. 20 prosent av USAs totale industripotensial) er ikke framtida like lys. En og annen liten krig er ikke nok til å få budsjettmakerne til å flytte penger over på deres konti.

Da har de nok større forhåpninger til den nye sjefen i Det hvite hus. Haukene i de militære forskningslaboratoriene husker ennå velmaktsdagene under de forrige republikanske presidentene Reagan og Bush sr. Nå aner de at en ny gullalder er i anmarsj. Og Bush jr. er ikke stort dårligere enn faren. Snarere tvert imot. Ikke før har sjefen for Federal Reserve og partifelle Alan Greenspan begynt å snakke om økonomisk tilbakegang, så hentes den gamle medisinen Opprustning fram igjen. Sjølsagt er påskuddet denne gang ikke Russland. Nå snakkes det i stedet om en del såkalte bandittstater som for eksempel Nord-Korea, Irak osv. For å hindre at disse landene skal bli i stand til å avfyre raketter mot USA, er Bush i ferd med å be våpensmiene sine hente fram de gamle stjernekrigernes arbeidstegninger. Samtidig er haukene blant politikerne i ferd med å finne fram flosklene fra militærakademienes lærebøker av typen: «Du bruker sverdet bedre når du holder et skjold.»

Vurdert fra et teknisk synspunkt er slike prosjekter fortsatt like umulige å gjennomføre.

Antall komponenter som skal fungere 100 prosent effektivt sammen, er enormt. Alle som har hatt befatning med IT, vet at i store systemer fungerer ikke alt som det skal alltid.

Det er blitt sagt at vanskelighetsgraden i SDI-prosjektet likner på den en møter når en med en geværkule vil treffe en annen kule. Men oppgaven er betydelig vanskeligere enn det. Og konsekvensene ved en feil er det bare militære strateger som orker å tenke på. Jeg syns jeg ser e-posten fra varslingsstasjonen på Grønland til borgermesteren i Chicago: «Beklager, men vi bommet på raketten som var siktet inn mot dere. En 30 megatonns vannstoffbombe vil eksplodere over byen. Dere har sju minutter på å evakuere.»

Forsøkene på å utvikle slike våpen bygger dessuten på en gammeldags oppfatning av trusselbildet. Ifølge tradisjonell militærstrategisk tenkning ligger USA beskyttet av minst 5000 kilometer brede hav på alle kanter. Det gjør at en rakett bruker 20 minutter på veien. I virkelighetens verden trenger kjernefysiske sprenghoder av anselig styrke ikke å veie mer enn noen kilogram. De trenger ikke fraktes av kjempesvære sårbare ballistiske raketter. En stresskoffert kan være et langt bedre alternativ for den som vil levere en overraskelse i sentrum av en av USAs storbyer.

Et slikt alternativ virker sikkert mye mer realistisk for en eventuell bandittstat som garantert ikke har ressurser til å utvikle svære raketter. Men den slags tanker fører knapt flere penger inn i USAs militærbudsjett, som i løpet av 90-åra skrumpa inn til fattbar størrelse.

Men Bush-tankene har allerede nådd Moskva. Russiske generaler har allerede begynt å skramle med redskapen, mens de leter etter store ord som det var begynt å gro mose på.

Her forleden rapporterte NRKs mann i Moskva om russiske bombefly på treningstokt uvanlig langt nedover langs norskekysten. USAs mest håndgangne venn, Storbritannia, har allerede applaudert tankene fra Bush. Snart kommer vel de første antydningene fra Pentagon om å få plassere radaranlegg på Nato-kollegers framskutte jord? Her i landet har spørsmål knyttet til den såkalte Vardø-radaren vært diskutert. Vi har blant annet nektet russerne å inspisere den.

Så er det kanskje ikke bare det meteorologiske klimaet som er i ferd med å forandre seg...