Klimaskifte i oljelandet

Ingress

Meninger

De siste rapportene fra FNs klimapanel etterlater ikke noe rom for troverdig tvil. Klimakrisen er akutt, og vi har svært dårlig tid til å redde kloden fra katastrofe. Rapporten fastslår at utslippene må reduseres med 70 prosent fram til 2050, og deretter ned mot null på slutten av århundret. Bare slik vil det være mulig å nå målet om å holde temperaturstigningen under to grader. Tiltakene som må settes inn vil forandre næringsstrukturer, kreve ny teknologi, endre forbruksatferden og bosettingsmønstrene. Vi står overfor dyptgående endringer i produksjon, livsstil og tenkemåte.

Utslippene fra energiproduksjonen må ifølge rapportene reduseres gjennom energieffektivisering og atferdsendring, CO2- rensing, kjernekraft og massiv utbygging av fornybar energi. Jord- og skogbruk har betydelige utslipp som må reduseres ved redusert avskoging, økt skogplanting og nytt kosthold med flere planter og mindre kjøtt. Industrien må ikke bare bli mer energieffektiv, men også vesentlig bedre på gjenbruk av materialer, resirkulering, ny teknologi og mer holdbare produkter. På transportsektoren må bilene bli mer energigjerrige og vi må legge om reisevanene. Det må satses på klimavennlig byutvikling.

For oljelandet Norge innebærer dette en rekke utfordringer. Det er ikke slik at oljen og gassen umiddelbart svinner i verdi. I et kortsiktig perspektiv kan gass være et godt alternativ til f.eks. kullkraft. Men det er ingen som helst tvil om at vi må se på de norske karbonressursene med nytt blikk. Den framtidige verdien er ikke minst knyttet til om det blir utviklet renseteknologi som er effektiv og billig. Uten slik teknologi kan det bli nødvendig å la det meste av olje- og gassreservene bli liggende i bakken. Et slikt scenario vil ha dyp innvirkning på norsk økonomi og evnen til å betale for velferd og levestandard.

Samtidig står verden - og dermed Norge - foran massiv utvikling og utbygging av fornybar energi. Det handler om et historisk, teknologisk sprang som vil prege økonomi og politikk i mange tiår. Og fordi utviklingen er knyttet til klimatrusselen, kan den ikke overlates til markedet alene. Her handler det om globale, strategiske valg som krever dristige og konsekvente politikere. Hjemme må politikerne bekjempe sin naturlige tendens til å velge kortsiktige og populære løsninger. Norges bidrag må i betydelig grad skje på norsk jord. Politikerne må samtidig frigjøre seg fra karbonindustriens grep, og det gjelder også Statoil. Norges framtid krever en nasjonal strategi som bygger på fornybare ressurser.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook