Tegning: Finn Graff
Tegning: Finn GraffVis mer

Klimasøksmålet:

Klimasøksmålet mot staten pirker i et av de ømmeste punktene i norsk politikk - oljetørsten

Derfor er saken interessant, uansett utfall, skriver Geir Ramnefjell.

Kommentar

I dag starter en historisk rettssak i Oslo Tingrett. For første gang skal Grunnlovens såkalte miljøparagraf prøves for retten i dette landet. Verdens øyne, i alle fall de som har klimabriller på, rettes nå mot Norge.

Internasjonalt ser vi at klimasøksmål begynner å bre om seg. Etterhvert som klimaendringene skrider fram og rammer enkeltmennesker og verdier, vil jussen få en selvsagt plass i konfliktløsninger. To viktige dommer viser også at det mulig å nå fram, selv med hårete søksmål. I Nederland er staten dømt til å forsterke forpliktelsene om utslippskutt (og har anket). I Pakistan er staten dømt til å sette ned et klimaråd for å gjennomføre planene landet har lovet, men aldri gjort noe med.

Fellestrekket er stater som neglisjerer sitt ansvar, og hvor klimatrusselen er overhengende. Nederland står i fare for å bli en del av Nordsjøen. I Pakistan har klimaendringene allerede ført til ødeleggende flommer i Indus-elva som renner fra nord til sør i landet og sikrer vannforsyningen til halvparten av landets jordbruksområder. Og det kan bli enda verre i framtida: Elva risikerer å tørke helt opp når temperaturen stiger og isbreene i Himalaya som forsyner elva med vann, smelter. Å leve i Pakistan kan rett og slett bli nokså umulig.

Er det prekært nok i Norge? Regjeringsadvokaten og øvrige motstandere av søksmålet mener saken er et utidig forsøk på å flytte makt fra Stortinget til domstolene. Det holder ikke. Menneskerettighetene er tatt inn i norsk lov, har fått forrang og kan dermed overprøve myndighetenes beslutninger. Også i en slik sak. Det avgjørende vil være om saken er god nok, og at den føres med tilstrekkelig overbevisende argumenter i retten. Det er det etter min mening alle muligheter for.

Oljebransjen skjelver kanskje ikke i knærne, men det rister nok litt i buksebeina. For det er dem dette handler om. Natur og ungdom og Greenpeace har saksøkt staten for tildeling av nye leteområder i Barentshavet, gjennom den såkalte 23. konsesjonsrunde.

(saken fortsetter under bildet)

Grunnen til at akkurat denne konsesjonsrunden er så spesiell, er at den åpner helt nye områder for oljeleting. Letingen skal foregå lenger nord og øst enn noen gang tidligere, i områder der det ikke er noen infrastruktur på plass fra før. Letingen er faktisk allerede i gang, og det foregår i det man på engelsk kaller «the arctic frontier». Begrepet klinger godt, vi skjønner intuitivt hva det dreier seg om. Det er oljeleting på yttergrensen, med all den usikkerheten det fører med seg.

Bare avstandene er svimlende. Fra de nordøstligste lisensene og til fastlandet er det en avstand på 450 kilometer, tilsvarende avstanden i luftlinje mellom Oslo og Steinkjer. Til sammenlikning er avstanden fra Sleipner, en av de vestligste lisensene i Nordsjøen, og til fastlandet på 220 kilometer.

I disse kalde, mørke, isolerte og store deler av året isdekte områdene skal altså Norge forsøke å pumpe opp olje, legge til rette for skipstrafikk, helikopteranlegg, etablere ilandføring og sikre forsvarlig beredskap. Et halsbrekkende oljeeventyr.

Det er her saksøkerne setter inn sitt velplasserte støt. Overbygningen i søksmålet er om tildelingene i Barentshavet er i strid med Paris-avtalens mål om å begrense oppvarmingen med to grader, og helst ned mot 1,5. Men i retten må man være helt konkret. Argumentene til advokatene Catrine Hambro og Emanuel Feinberg kommer derfor til å handle om særlig to ting:

  • Vil dette noensinne kunne bli lønnsomt?
  • Vil leting og framtidig oljeaktivitet utgjøre en trussel mot den sårbare naturen i området?

Dermed vil rettssaken bli et bikkjeslagsmål om det som for tida er den aller mest sentrale delen av norsk klimadebatt, den som er mest politisk betent: Norsk oljeleting i nord.

Saksøkerne har gode kort på hånda. Lønnsomhet er et konkret og godt mål på om samfunnet er tjent med aktiviteten. Ulønnsom, skadelig aktivitet er intuitivt feil, og kan være juridisk avgjørende i denne saken. Oljeletingen i nord skiller seg ut som særlig risikofylt fordi tida fra letevirksomhet til ressursene kan hentes opp er minst ti år, i tillegg til at det skal foregå i særdeles ugjestmidle områder. Samtidig skal denne oljen selges i en verden som må bevege seg mot null (!) CO2-utspill mellom 2050 og 2100 for å unngå å krysse den fryktede terskelen for to graders oppvarming. Oppsummert: utvinningen blir dyr og tar lang tid, og markedet forsvinner.

I tillegg har regjeringen under tildelingen av lisensene sett bort fra kritikk fra helt sentralt hold. Både Polarinstituttet og Miljødirektoratet var imot tildelingen av halvparten av lisensene, fordi de var lagt til særlig sårbare områder.

Saksøkerne kunne dessuten ikke bedt om en bedre timing. I nyhetsbildet verserer nå et slags klimasøksmål i miniatyr: striden om «Goliat»-feltet. Det første i Barentshavet, hvor det er usikkert om staten noensinne vil gå i pluss, og hvor stadige brudd på sikkerhetsrutinene gjør at feltet inntil videre er stengt.

Staten kan ligge tynt an i begge saker.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook