Klimatrusselen krever lederskap

Vi kan løse klimaproblemene, men det krever et langt sterkere politisk lederskap enn vi har sett etter at Kyoto-avtalen ble vedtatt i 1997, skriver Heidi Sørensen. Hun minner om at det er de fattigste som vil bli rammet hardest av klimaendringene.

I SIN KRONIKK OM klimaendringer skriver Pål Presterud 6. mars at vi kan løse klimautfordringene uten at det forringer vår livskvalitet eller velferd i særlig grad. Det er jeg enig i, men det krever at vi handler raskt. Jo lenger vi venter med å sette inn tiltak som får utslippene av klimagasser ned, jo mer dramatisk og kostbart vil det bli å unngå farlige klimaendringer. De ni siste årene er de varmeste som er målt i verden siden målingene startet i 1861. Svalbard opplevde i 2005 det varmeste året noensinne, med en gjennomsnittstemperatur hele 3,6 grader over normalen. Oppvarmingen på jorda skjer raskest i Arktis, og innebærer at isbjørnen står i fare for å bli utryddet. Isen på Grønland smelter, og dersom den smelter helt stiger verdenshavene med 7 meter. Forskerne antyder at havnivået kan stige med opp til 1 meter i løpet av 100 år. For Bangladesh betyr dette at nesten halvparten av landet blir oversvømt. Lederen av FNs klimapanel som nylig var i Norge har understreket alvoret i denne situasjonen. Det er de fattigste som vil bli rammet hardest av klimaendringene.

SIDEN Brundtland-kommisjonen la fram sin rapport i 1987 har klimatrusselen med jevne mellomrom vært på den globale dagsorden. Under miljøtoppmøtet i Rio i Brasil i 1992 ble den første internasjonale avtalen om å bekjempe klimaendringene vedtatt, og 5 år etter; i 1997, ble Kyotoavtalen undertegnet. Som leder av Norges Naturvernforbund dro jeg i 1997 fra Kyoto med betydelig optimisme. Etter den intense sluttspurten ble det tross alt en avtale, og første skritt for å møte klimatrusselen var tatt. Kyoto-avtalen forplikter de rike landene i verden til å redusere sine utslipp med 5 prosent i løpet av perioden 2008- 2012. Dette er svært beskjedne reduksjoner i forhold til det som skal til for å hindre farlige klimaendringer, men Kyotoavtalen er likevel et viktig skritt i riktig retning. Etter 1997 har vi sett få tegn til globalt lederskap i klimadebatten. George W. Bush\' første handling som president i 2001 var å slå fast at USA ikke skulle slutte seg til klimaavtalen fra Kyoto. Den konservative regjeringen i Australia fulgte USA, men våren 2005 ratifiserte Russlands president Putin avtalen, og Kyotoprotokollen ble juridisk bindende. Til sammen har nesten 150 land sluttet seg til avtalen. I 2005 ble klimatrusselen for første gang tema på G8-møtet, og etter forslag fra Tony Blair ble en uttalelse vedtatt, der også USA skrev under på at klimaendringene skjer nå og at menneskelig aktivitet bidrar til å skape dem. I desember 2005 var jeg med i den norske parlamentarikerdelegasjonen til de internasjonale klimaforhandlingene i Montreal. Konferansen viste lite globalt lederskap. Storbritannia var fanget i en defensiv posisjon med de andre EU-landene, mens USA var uinteressert i framtidige forpliktelser, og u-landsgruppen (G77) var styrt av Saudi-Arabia, som systematisk motarbeider å ta klimatrusselen på alvor. Likevel ble det enighet om å starte forhandlinger under Kyoto-protokollen om nye forpliktelser. Når miljøorganisasjonene virker lettet over at alt ikke brøt sammen, sier det mer om forventningene enn om resultatet. For meg er det et alvorlig tankekors at optimismen var større for 8 år siden enn i dag. Det mest skremmende med klimatrusselen er fraværet av det globale lederskapet for å møte klimautfordringene.

SKAL VERDEN klare å møte klimautfordringene, må vi utvikle ny teknologi, men dette har så langt hatt liten plass i de internasjonale klimaforhandlingene. USA snakker høyest om teknologiutvikling, men vil ikke ha forpliktende utslippsreduksjoner i det hele tatt, selv om utslippsforpliktelser driver teknologiutviklingen framover. Utslipp av klimagasser er tett knyttet til forbruket av fossile energikilder som olje, kull og gass. Norge kan, som en av verdens største oljeeksportører, ta initiativ til å opprette et stort investeringsfond for investering i klimanøytrale teknologier som vind, sol, bioenergi, energieffektivitet og bølgekraft. CO{-2}-fangst og deponering, gjennom gasskraftverk med CO{-2}-håndtrering, kan bidra til å hindre klimaendringer. Land som Kina, India og Brasil vil være avhengig av fossile energikilder i lang tid framover. Norske initiativ for CO{-2}-fangst og deponering kan også være en måte å komme i dialog med amerikanere på som har brukt CO{-2} som trykkstøtte i sin oljeproduksjon og har nyttige erfaringer.

SKAL KLIMATRUSSELEN bli tatt alvorlig må konsekvensene bli mer synlige. Klimastudien ACIA (Artic Climate Impact Assement Report), som ble gjort i regi av Arktisk Råd, var i så måte forbilledlig. Konsekvensene for Arktis, og den raske oppvarmingen som skjer, ble tydelig og var en bidragsyter til at Russland ratifiserte klimaavtalen. ACIA-rapporten medvirket nok til at 7 delstater nå bryter med Bush og lager sitt eget initiativ for å få ned klimautslippene. ACIA-rapporten tok også for seg konsekvensene av klimaendringene for folk i Arktis. Inuittlederen Sheila Watt Cloutier sier at for henne er klimatrusselen et spørsmål om menneskerettigheter. Hun skriver nå på boka si, som skal hete «Retten til å være kald». Klimatrusselen truer inuittenes tradisjonelle fangstkultur og levesett. Norge bør ta initiativ til å videreføre arbeidet med klimaendringer i nordområdene gjennom å foreslå et eget tillegg til klimaavtalen om Arktis. Det er her klimaendringene skjer raskest, og det er her vi uansett blir nødt til å tilpasse oss endringene. Det internasjonale Polaråret 2007- 2008 vil være en egnet anledning til å reise et slikt krav i de internasjonale klimaforhandlingene.

DET ER IKKE BAREi Arktis at isen smelter. Snøkappen på Kilimanjaro i Tanzania i Afrika minker, og antas å forsvinne helt innen 15 år. Også isbreene i Himalaya smelter. Himalaya er kilden til de store elvene som forsyner Kina og India med vann. Nesten halvparten av verdens befolkning lever nedstrøms for Himalaya, og endringer i snø- og isforholdene her kan ha store konsekvenser for milliarder av mennesker. Vi vet ennå for lite om de regionale konsekvensene av klimaendringer i Himalaya, og Norge bør ta initiativ til et internasjonalt samarbeid om en klimastudie av Himalaya etter mønster av ACIA-rapporten. Norge har allerede et strategisk miljøsamarbeid med Kina, og situasjonen for Himalaya kan være måten å komme i dialog med Kina og Klimatrusselen gjør det klarere enn noe annet spørsmål at vi mennesker er gjensidig avhengig av hverandre og må samarbeide dersom vi skal løse de felles utfordringene vi står overfor. Neste år skal vi markere 20-års-jubileet for Brundtland-rapporten, og vi bør bruke anledningen til å sette klimatrusselen høyere på den internasjonale dagsorden. Norge makter ikke alene å skape et globalt lederskap for å ta klimatrusselen på alvor, men vi skal være et foregangsland og en internasjonal pådriver.