Kling-klang fra Kaldestad

Per Olav Kaldestad forfaller til snakk i sin nye diktsamling. Resultatet er kort sagt ikke særlig overbevisende. Per Olav Kaldestad har god forstand på lyrikk. Både i egne dikt og i innføringsbøker har han vist det. Som poet hører han til de altetende som dyrker ulike former og gjerne fyller diktene sine med allusjoner og (skjulte) sitater fra andre lyrikere.

I 1987 slo han fast at han var lut lei av norsk dagbok-modernisme og mente at sonetten fridde ham fra «dette vonde selskapet». Seinere har han pendlet mellom sonetter og andre klassiske strofeformer og frie, modernistiske vers. I sin forrige samling, «Oktober» (1993), ga han seg rimet og de sangbare strofene i vold. I år har han lagt seg tett på den «dagbok-modernisme» han uttalte seg så foraktfullt om i 1987.

Skriveøvelser

Resultatet er ikke overbevisende. Kaldestad har skrevet langt bedre dikt før. Fra forlagets side lanseres de som «atonale stev». En ny sjanger påstås det. Ny og ny, det har jeg nå mine tvil om. Men navnet skjemmer ingen. Verre er det at det blir mest kling-klang og lite innhold ut av det. Firestrofingene i den første avdelingen likner mer skriveøvelser enn fullendte dikt. Som poetiske notater mangler de haikudiktets billedstringens.

Kaldestad forfaller altfor lett til snakk. Typisk er denne strofen: «Og skyene går, og skyene kjem,/eg byggjer og byggjer/og byggjer/meg fast».

Stoisk

Enkeltdiktene faller bedre på plass når de leses i sammenheng. Et portrett av en mann midtveis i livet trer da fram, med blikket rettet både bakover og framover, men også med evne til å holde fast på nuet. Stoisk og lakonisk, men også munter og med åpne porer. Tettere på en poetisk selvangivelse kan Kaldestad knapt nok komme enn i følgende strofe: «Eg er munn for dei munnar som snakkar i meg, øyro står på alle dei stilker eg har fått»

Dette er et fint dikt. Det burde vært flere slike.