CASABLANCA
CASABLANCAVis mer

Klisjeenes triumf

Same shit, men ny suveren wrapping.

DVD: Nå er de her igjen, Rick Blaine og Ilsa Lund alias Humphrey Bogart og Ingrid Bergman, støpt inn i kinolerretets evige lys der de møtes i Casablanca, mens deres gamle kjærlighet dirrer mellom tonene i «As Time Goes By». Denne gangen i en tre diskers «ultimat» utgave, med ny, digital overføring og perfekt lyd. . Den bygger på to diskers versjonen fra 2003, med to kommentarspor, og bøttevis med bak kulissene-stoff. Nytt er et stort portrett av mediemogulen Jack
Warner, dessuten en billedbok, svart-hvitt fotografier og en hel del annen memorabilia, helt ned til en koffertmerkelapp med Casablanca-logo. Det hele pakket inn i en eske som kunne inneholdt marokkanske kjøpesigaretter. Lekkert, lekkert. Uimotståelig for samlere.

HVA ER DET MED DENNE filmen? Den italienske forfatteren og semiotikeren Umberto Eco har skrevet en glimrende analyse av dens hemmeligheter. I essayet «Casablanca, eller Klisjeene holder Fest» (1994) slår han fast at filmen i utgangspunktet er middelmådig og utroverdig. Magien oppstår likevel fordi den ble til som en improvisasjon. Regissøren skapte handlingen under opptakene. Han la inn den ene klisjeen etter den andre, i det Eco kaller «en dans av evige myter». Litterære arketyper blandes med sitater fra filmens verden. Den appellerer til vårt ubevisste mottakerapparat, som «spor av parfyme
». Skuespillere, dramatiske høydepunkter og kulisser bærer med seg assosiasjoner som treffer hjerte og nerver hos den som ser på. «Casablanca» er «mange filmer på en gang», som om den steg ut av filmskapernes kontroll og begynte å leve sitt eget liv. Den representerer «fortellingens kraft på naturstadiet, uten at Kunsten blander seg inn for å disiplinere den». Eco skriver: «To klisjeer får oss til å le. Hundre klisjeergjør oss beveget. Vi aner svakt at klisjeene snakker seg imellom, og feirer en gjenforening.» Derfor, mener Eco, blirdette en film som «på høyden av sin banalitet, gir oss et glimt av det sublime». Godt sagt. Jeg skal ikke motsi ham; jeg ser denne filmen igjen og igjen — og nyter hvert eneste bilde.

WALT DISNEYS «ROBIN HOOD» er både morsom og spennende. Den nye utgaven inkluderer en alternativ slutt, spill for de yngste og en herlig Mikke Mus-klassiker i svart-hvitt. Den flotte norske originaldubbingen er beholdt, med Øystein Sunde som trubadur, og ellers Gisle Straume, Lasse og Henki Kolstad m.fl. Fest i Sherwoodskogen for store og små. En sann svir er også den klassiske Ealing Studios-komedien «The Man in the White Suit», der Alec Guinness spiller en arbeider på en tekstilfabrikk, som finner opp en dress som ikke lar seg slite ut eller skitne til. Dermed skaper han panikk i bransjen. Hva skal fabrikkene leve av dersom de produserer varer som ikke må skiftes ut? Jakten på den stakkars Guiness symboliserer et problem som ikke minst er aktuelt i vår egen finanskriserammede tid: Markedet er avhengig av stadig nye modeller som kundene må lures til å tro at de trenger.

MYE BRA KRIM KOMMER fra Sverige. Serien «Poliser» synes å være inspirert av den amerikanske «The Shield». Vi møter vanlige politifolk, som stadig blir utsatt for fristelser til å misbruke sin stilling. Enkelte har en klippefast etikk, andre har det ikke. En av dem krysser en grense for mye og kommer i trøbbel. Nettet snører seg gradvis rundt ham gjennom denne spennende serien, som viser sammenhengen mellom politifolkenes private og profesjonelle liv. Spenningen stiger. De nesten åtte timene går som en røyk.