Klisjeer om Europa

Østeuropeerne oppfattes nesten som barn eller tilbake stående fettere i den    europeiske familien.

FRAM TIL syttenhundretallet gikk det et ganske skarpt skille mellom Nord- og Sør-Europa. Motsetningen kan ennå merkes. Nordeuropeere tviler fremdeles på om søreuropeerne er til å stole på, de er i hvert fall ikke like rasjonelle eller hardtarbeidende som oss. Igjennom en lang historisk prosess, har nord og sør nærmet seg hverandre. Nordeuropeerne er blitt litt flinkere til å drikke og snakke. Søreuropeerne har på sin side fått togene til å gå presist, og generalene har sluttet å gjøre statskupp sammen med katolske biskoper.

DAGENS EUROPEISKE SKILLE går et annet sted. Det går mellom øst og vest. «Øst-Europa» og «østeuropeisk» er i seg selv stigmatiserende betegnelser, som maner fram mentale klaser av negative forestillinger. I min nylig utgitte bok «Automobil» - som er en reiseskildring der turen går fra Oslo til Istanbul gjennom det østlige Europa - forsøker jeg blant mye annet å beskrive noen aspekter ved dette skillet.

Forholdet mellom øst og vest er preget av en åpenbar asymmetri. Vest er rikt, øst er fattig. Vest er klokt, øst er uklokt. Vest er høyt, øst er lavt. «Europa» stiller krav til østlige europeiske land - for at de skal få slippe inn i Europa. Før var de kommunister. Nå vil de gjerne bli som oss, noe de ikke helt greier. De oppfattes nesten som barn eller tilbakestående fettere i den europeiske familien.

Artikkelen fortsetter under annonsen

UNNTAKENE ER landene som ligger lengst mot nord, altså Estland, Latvia og Litauen. De er kommet med i EU, og regnes ikke lenger som barn. De er blitt tenåringer, som truer vår velstand og orden med billige håndverkere. Alle de andre landene jeg reiser igjennom i «Automobil», har enten et langt dårligere image, eller ikke noe image i det hele tatt. Den typiske reaksjon på at jeg i det hele tatt skulle ut på en slik reise var: «Tør du virkelig det?»

VEST-EUROPAS fordommer mot Øst-Europa er mange og dype. Fordommer er ikke nødvendigvis usanne bare fordi de er fordommer. Men de klasene av forestillinger vi har bygd opp om Øst-Europa, er vinklet på måter som gir et løgnaktig helhetsinntrykk. Bildene som er blitt produsert i vesten - i aviser, bøker, tv og andre media - - har de siste femten åra handlet nærmest utelukkende om korrupsjon, prostitusjon, kriminalitet, mafia, gatebarn, vulgære nyrike, fattige - om vodka, dårlig mat, slemme politikere og dårlig råd. Alt dette finnes både i Øst og i Vest, men de er blitt østeuropeiske varemerker.

La oss ta Romania som første eksempel. Herfra er det laget sikkert ti tusen identiske reportasjer om gatebarna i Bucuresti, dårlige barnehjem og enda dårligere mentalsykehus. Satt på spissen sitter den jevne vesteuropeer med et inntrykk av at Romania er befolket av 22 millioner sinnslidende gatebarn som snørra renner av, pluss noen sigøynere som blir banket med stokker hver dag. At det topografisk, kulturelt og befolkningsmessig er et av de mest varierte land i Europa, og at det pågår en voldsom dynamikk nettopp her, kommer så godt som aldri fram.

BILDET AV Ukraina er ikke mye mer nyansert. Etter uavhengigheten i 1991 har landet vært oversett i Vest-Europa. Dette er en nærmest mirakuløs prestasjon, i og med at Ukraina bortsett fra Russland er Europas største land. Ting er imidlertid skjedd i det siste, i form av den oransje revolusjonen. Da jeg i forbindelse med «Automobil» intervjuet Julia Timosjenko i Kiev for to år siden, var hun en hundset opposisjonspolitiker. I dag er hun landets statsminister. Den oransje revolusjonen har gjort at mange flere i det minste er i stand til å plassere Ukraina på kartet. Nå forbinder ikke lenger de fleste av oss Ukraina med bare én ting, nemlig Tsjernobyl. I dag vet vi også at de er i ferd med å bli slik som oss, og at de en dag kanskje er blitt så flinke at de kan få innlemmes i «Europa». I tillegg har Hans-Wilhelm Steinfeld gjort oss oppmerksomme på at det kanskje finnes noen skumle polske nynazister i Lvov.

ALLE LANDENE i det gamle Øst-Europa er inne i en prosess der de må gjenoppfinne og rekonstruere sin identitet. Noen land - HviteRussland, Ukraina og Moldova - har i realiteten aldri tidligere vært selvstendige som moderne nasjoner. De er nå i ferd med å skape gode sammenhengende fortellinger om hvor de kommer fra, og hvor de er på vei. Men disse fortellingene skapes med bestemte føringer. På grunn av de historiske omstendighetene, leter de med lys og lykte etter sin «europeiske» arv. Og «europeisk» betyr i denne sammenheng vesteuropeisk. Kodespråket her er ikke til å misforstå: Vesteuropeisk er blitt synonymt med demokrati, frihet, velstand, lykke og sivilisasjon. Motsatsen kommer fra øst, som står for barbari i en lang rekke forskjellige varianter. I denne transaksjonen, som er preget av hukommelsessvikt, får Øst-Europa litt for dårlig vekslingskurs og Vest-Europa litt for god. Vest-Europa er blitt identisk med alt det beste dette området har å by på, mens Øst-Europa nærmest er blitt identisk med sin midlertidige elendighet. Dette tjener ingen noe godt.

SLIK BULGARSKE Dobromir uttrykker dette poenget i «Automobil»: «Europa er blitt et trylleord, det diskuteres på TV, i aviser, på kafeene. Er vi en del av Europa? Hvis ikke, hva skal til for at vi blir en del av Europa? Hva betyr det å være europeer? Er det slik at vi må forvandle oss, at det vi er ikke er bra nok, at vi ikke har noe bra å bidra med?» Dobromir finner det i bunn og grunn ganske nedverdigende: «Vi har kultur, vi har høyt utdannelsesnivå og vi har bidratt med mye til Europas sivilisasjon. Engang hadde vi det største og mektigste riket i hele Europa. Hvorfor skal vi være så ydmyke?»

Bulgarerne, ukrainerne og alle de gamle «østeuropeerne» forsøker å finne sin plass i Europa. Det er ikke første gang. Den bulgarske forfatteren Aleko Konstantinov skapte karakteren Baj Ganjo Balkanski i åra etter at Bulgaria, ved hjelp av Russland, løsrev seg fra Tyrkia på slutten av attenhundretallet. Baj Ganjo er prototypen på en sta og enfoldig bulgarsk bonde som går inn i politikken.

OPPKOMLINGEN BLIR en demagog av det verste og mest komiske slag. Hans karriere begynner med at han legger fra seg gjeterkappen han alltid har gått med. Istedenfor ifører han seg en kostbar belgisk kappe, hvorpå alle er enige om at Baj Ganjo er blitt europeer god som noen. Den belgiske kappen henviser til at den første bulgarske konstitusjonen var bygget på den belgiske. Baj Ganjo vil gjerne være fin, men prosjektet er dømt til komisk nederlag fordi han mangler europeisk dannelse. Baj Ganjo-figuren var alt Konstantinov mente bulgareren ikke burde være, altså bulgarske. I dag befinner Bulgaria og nesten hele Øst-Europa seg i en liknende situasjon.

DEN KULTURELLE og politiske definisjonsmakten ligger i Vest-Europa. I øst har man lite å stille opp med mot alle de endimensjonale bildene. Øst-Europas selvtillit er så lav at man faktisk har en tendens til å importere andres negative fortellinger om seg selv, slik at de forsterker seg. For å slippe unna dette mentale jerngrepet, har enkelte østeuropeere utvist stor kreativitet. Det er på denne bakgrunnen at begrepet «Sentral-Europa» ble brakt på banen av østeuropeiske intellektuelle midt på åttitallet. «Sentral-Europa» ble gjenoppfunnet fordi enkelte land - Polen, Tsjekkoslovakia og Ungarn - ville unngå belastningen ved å tilhøre Øst-Europa. Milan Kundera hevdet til og med at kruttårnet på Námsti republiky i Praha bokstavelig talt var Europas senter. Markedsføringen av seg selv som sentraleuropeere var særs vellykket. Man signaliserte ikke bare at man var gamle og kvalifiserte medlemmer av den vestlige sivilisasjon, men også at man var dens egentlige kjerne. Etter å ha vært kidnappet av det barbariske øst etter andre verdenskrig, var man nå klare til å vende hjem. Ungarn, Tsjekkia, Slovakia og Polen er i dag innenfor Europa og har ikke behov for å markedsføre seg som sentraleuropeiske.

I DAG ER Hviterussland, Ukraina, Moldova, Tyrkia, Georgia og de fleste land på Balkan det nye «Sentral-Europa». De må overbevise «Europa» om at de er oss verdige, at de er europeiske i betydning vesteuropeiske. For i den kalde krigens siste fase er «Europa» redusert til en bunke honnørord. Den mentale todelingen av Europa skaper en falsk bevissthet rundt hva denne verdensdelen er, har vært og kommer til å bli. Europa framstilles som et skrått plan som heller nedover fra øst mot vest, der alt graviterer mot oss på grunn av vår moralske, politiske og økonomiske styrke. Denne selektive og klisjéfylte europaforståelsen har frambrakt et mentalt europakart som stemmer dårlig overens med terrenget.