Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Klissete kroppskunst

Da Kurt Johannesen framførte sin performance, «11. samtale», utenfor Stenersenmuseet forrige lørdag, startet han iført mørk dress og svart T-skjorte - og avsluttet forestillingen barbeint på den grå-hvite snøen.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Dette antrekket med sin underfundige dobbelthet av tilknappet kostyme og blottete bein er et ytre kjennetegn for Johannessen, som i snart 20 år har viet seg til performance-kunsten.

Det som begynte forsiktig for en liten krets av medstudenter på Vestlandske Kunstakademi, fikk i fjor full offentlig aksept da han var en nøkkelfigur under den kongelige åpningen av Festspillene i Bergen.

Markant profil

Selv om grenseløse Kjartan Slettemark er en forgjenger og kolleger som Liv Reidun Brakstad, Hilmar Fredriksen og Kjetil Skøyen har gjort seg gjeldende på performance-feltet, står nok Kurt Johannessen som den mest markante profilen innenfor denne kunstarten her til lands.

Hordalendingen fra industristedet Dale har alltid hatt Bergen som base, men fikk deler av utdanningen, og kan vise til en rad forestillinger, i utlandet. Riktignok forteller vitalista - og den aktuelle utstillingen i Stenersenmuseet - at han også er virksom innenfor andre medier som «artist's books» og installasjoner, men likevel utgjør performance-virksomheten hoveddelen av kunstnerskapet.

Det merket man på måten Johannessen fanget publikums oppmerksomhet lørdag, selv om det skjedde gjennom en helt udramatisk entré.

Kunstneren hadde på forhånd plassert to runde metallbeholdere med henholdsvis flytende honning og valmuefrø på den snødekte passasjen foran Stenersenmuseet, og begynte forestillingen med å sirkle inn og betrakte dem i langsom gange.

Etter ei stund stakk han hendene i honningen, og boret deretter de nektarvåte nevene ned i blomsterfrøene.

Etter å ha avført seg skoene, krøp Johannessen på fire og berørte publikums fottøy med den klisne blandingen - inntil ritualet endte like udramatisk som det hadde startet.

Smertesoner

Riktignok begynte han med å utforske en mer ekspressiv side av kroppskunstens repertoar, influert av 60- 70-åras utagerende body art med sin til dels vågale testing av grenselandet for menneskets fysiske og mentale smertesoner.

Dette gjelder eldre aktører som Marina Abramovic fra Montenegro, italienske Gina Pane, Vito Acconci og Chris Burden fra USA og ikke minst de såkalte Wien-aksjonistene Günther Brus, Otto Mühl, Hermann Nitsch og Rudolf Schwarzkogler.

Kroppen ble brukt dels som bilde på det ubevisste med fortrengte lyster og undertrykte impulser, og kunne under selvfornedrende forestillinger utsondre både blod og andre kroppsvæsker eller underlegges ritualer med nedgraving i marka og overhelling av slakteavfall.

I Kurt Johannessens «Kropp - Jordtrekant» - som introduserte performance på Høstutstillingen i 1984 - opplevde man et ekko av dette ekspressive registeret, idet kunstneren kastet seg flere ganger naken mot utstillingsveggen. Likevel var forholdet til elementet jord like grunnleggende for forestillingen, og han skulle seinere la kroppen kommunisere med sand og gjennom vann i «Hovud med lukka auge» og «Hovud med åpne auge».

I sistnevnte performance satt Johannessen halvt begravd i stein på stranda ved Lista fyr, og betraktet i timer havet gjennom et blankt plastrør festet rundt hodet.

Den runde rørgangen var fylt med vann og svømmende småfisk.

Beuys og Friedrich

Den fascinerende forestillingen ga assosiasjoner til den tyske sjamankunstneren Joseph Beuys' legendariske «aksjon» på 60-tallet, da han satt med ansiktet innsmurt med bladgull og honning i et avstengt galleri og forklarte bildene sine for en død hare.

Men fra det ensomt mediterende mennesket ved sjøen går det også lengre kunsthistoriske forbindelseslinjer til maleren og naturmystikeren Caspar David Friedrichs bilder av isolerte skikkelser i sublime landskap.

Denne dreiningen mot performance med en innadvendt og konsentrert karakter har nok først og fremst sammenheng med Johannessens betoning av en eksistensform som identifiserer seg med en større kosmisk sammenheng.

Kunsthistorikeren Dag Sveen, som i ei årrekke har beskjeftiget seg Kurt Johannessens prosjekter, bruker begrepene absorbsjon og konsentrasjon som nøkkelord til kunstnerskapet.

I det ligger blant annet at kunstneren må være absorbert i sin egen verden, og handle som om det ikke eksisterer et publikum til forestillingene.

Dette er ifølge Sveen også «en viktig forutsetning for å forstå det grepet han kan få på sitt publikum». Men Johannessen evner også å få tak på andre som aktører i sin regi. Det har han vist ved å dra inn kompetansen fra drevne bueskyttere og judobrytere i et par forestillinger, men også eldre og yngre amatører som agerte etter hans instruks i Bergens Kunstforening for tre år siden.

Usynlig sirkelgang

«Sirkelbesettelse» er et uttrykk Sveen har myntet på Johannesens installasjons- og performance-kunst, og så vel sirkelen som kula går igjen i Stenersenmuseets utstilling.

I montasjeskulpturen «Sirkel og sirkel» kommer den sfæriske formen til å dreie rundt sin egen akse, men det skjer usynlig og med avansert teknologi - i takt med jordas gang rundt sola gjennom det kommende året.

Så sakte og eksakt er det ugjørlig for kunstneren å agere med sin kropp, men han beveger likevel vår forestillingsevne .

Det samme skjer når Kurt Johannessen åpner undringen for andre dimensjoner som ikke kan måles i installasjonen «Projeksjoner», hvor lyset fra fjerne stjerner møter alt fra et videoopptak av elefantens glippende øye til lyden fra et sovende spedbarn.

En kobling av kontraster og synliggjøring av tid som fristiller så vel refleksjoner som fantasi.

BEFRUKTER FOTTØYET: Kurt Johannessen smurte en blanding av honning og valmuefrø på tilskuernes fottøy.

Lyst til å diskutere?

Besøk Dagbladet debatt!